Det handler om likeverd

Det handler først og fremst om likeverd

også blogget på www.progressiv.no/gjestebloggere

Jeg føler meg ikke spesielt undertrykt i min hverdag. Jeg kan heller ikke kjenne på kroppen at vi ikke har likestilling. Jeg treffer stadig folk som  – fordi de ikke kjenner det på kroppen – tror at vi har likestilling, Tilsynelatande for veldig mange så kan det se slik ut.

Fordi jeg er samfunnsengasjert, og priviligert nok t å være i stand til å lese avisen, så vet jeg godt at virkeligheten forholder seg annerledes enn det vi kjenner på kroppen i det daglige.

På arbeidsmarkedet innen finans tjener jentene 60% av det mannfolka tjener. Dette har med å gjøre at menn oftere er å finne høyere oppe i stillingshierarkiet – uten at det betyr at de burde ha betalinger som er helt hinsides. Men slik er det. Dette forteller meg at kvinner og menn har en strukturell forskjell i verdi. I og med at vi har satt oss som mål at alle mennesker skal være likeverdige, så sier det seg selv at vi er på ville veier. Rett og slett så er vi på sykkeltur.

Omsorgsyrkene som er kvinnedominerte har en lønnsmessig lavere verdi enn de mannsdominerte næringslivsyrkene uten at dette kan begrunnes på en fornuftig måte. Hvorfor skal det settes en høyere verdi på arbeidet som kreves for å gjøre utregninger til  bygging av en borebrønn enn det settes på å stelle et menneske som ikke er i stand til å ivareta seg selv? Ja det lurer jeg virkelig på. Gjør ikke dere?

Videre skjer det mye bak husets fira vegger og gjendradde gardiner. Der er mye vi ikke ser. Det vi ikke ser har noen andre vondt av. Vi vet at det er der. Jenter og kvinner som får grisebank av mennene sine så alvorlig at de havner på intensiven og må søke dekning i et krisesenter, i verste fall i en ny identitet. Tenk på det. Du er truet på livet av noen du er glad i, og som er betydelig sterkere enn deg fysisk. Du blir tvunget til å flytte til en ny og fremmed plass og føle på angsten hver eneste dag. Frykt for deg selv og frykt for barna dine. Det er forresten ikke bare i stuen det skjer – det skjer på åpen gate uten at noen blander seg inn. Da lurer jeg på hvor solidariteten har blitt av.

Jeg ønsker meg et likeverdig samfunn. Ikke bare mellom kvinner og menn, men mellom alle grupper av mennesker i samfunnet. Jeg er glad for at det er forskjell på kvinner og menn, på samme måte som jeg e glad for at der e forskjell på mennesker i verden. Men det må være likeverd. Vi har kommet langt – men jeg skulle ønske vi var kommet lenger. Derfor er kvinnedagen fremdeles viktig!

Gratulerer med dagen jenter og kvinner 🙂

Jeg har mange flotte kvinner i mitt liv, og her er en av dem, min bestemor.

Publisert i Generelt, Politikk | Merket med , , | 1 kommentar

Should I stay or should I go?

Stavanger, jeg har truffet en annen. Vi har hatt en affære en tid. Det var ikke planen at det skulle bli til noe, men jeg mistet kontrollen og følelsene blir bare sterkere. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!

Om knappe to uker har jeg bodd i Oslo i et halvt år. Seks måneder. Og hvordan har det gått siden jeg den gang var ny i hovedstaden? Har det stått til forventningene? Har jeg hjemlengsel på grensen til det uutholdelige? Har jeg blitt til slipsnisse på vei til jobb med kaffekoppen? Har storbyen gjort meg kald og uberegnelig – ubrukelig som medmenneske? Har jeg fått nye og bedre venner? Har jeg funnet det jeg leter etter?

Det skjer noe i Oslo hele tiden. Det iboende engasjementet trenger ikke bekymre seg for påfyll eller inspirasjon. Det politiske så vel som det kulturelle tilbudet er særdeles bra, og jeg trives med muligheten til å benytte meg av det. Man trenger ikke lete i timesvis for å finne det man trenger.  Jeg liker å kunne sette meg på trikken blant mennesker fra hele landet og fra resten av verden. Kultur smelter sammen med natur. Selv om jeg ikke har gjort det enda, trives jeg veldig godt med tanken på å kunne ta trikken eller t-banen rett inn i skogen. Med ski hvis jeg skulle finne på å kjøpe det. Eller bare med kaffekjelen. Tronsmoen er den nye favorittbutikken. Her kan jeg bare glemme å gå inn dersom jeg skal rekke noe. Da kan jeg likegreit avlyse avtalen. Utvalget av bøker er fantastisk og jeg drømmer meg vekk i titler og baksidetekster.

Den umiddelbare nærheten til allslags gjør at man kan få mye ut av en dag. Ikke for å skryte, men fordi det faktisk er gjennomførbart, så kan jeg fortelle at jeg både rekker å gå på trening, spasere to kilometer til Youngstorget og drikke kaffe på kafé før jeg går på  jobb. Café Provance er favoritten om morgenen. For en service. For en kaffe. For noen fantastisk gode calzoner med sterk pesto. I love it. Det sier seg selv at etter et slikt program er det likegreit å dra hjem til sofaen når arbeidsdagen er over.  Jeg trodde virkelig ikke jeg skulle trives med å bo i en bygård, men det er jo helt enormt bra. Det er godt å være i høyden, luftig fin leilighet med peis og greier. Klimaet i Oslo er det beste av alt. Jeg har aldri vært så lettsindig en senvinter før i mitt liv, bortsett fra da jeg bodde i Sør-Afrika. Jeg trodde det var andre årsaker til at jeg var dyster på denne tiden av året, men nå forstår jeg at det har sin helt naturlige forklaring. For vet dere hvordan det er på Vestlandet om vinteren? Det er grått, det regner og eller sludder, det er dritglatt over alt, og det som spyles ut av skyene virker mer som om det kommer fra havet – nedenfra og rett inn under paraplyen (som for øvrig har vrengt seg flere ganger før den tid). Jeg har ærlig talt nesten glemt ut hvordan det føles å ha på seg regntøy.

Jeg har knyttet bånd til Oslo som jeg ikke trodde var mulig for meg å knytte. Samtidig som det skjer noe i Oslo stadig vekk, har jeg funnet en ro her som jeg ikke drømte om å finne i den største byen vi har. Det minner litt om følelsen jeg fikk da jeg bodde i Sør-Afrika, da i en millionby. Kanskje har jeg tatt feil av meg selv som en landsens jente? Kanskje er det i en storby jeg skal finne roen? Vel. Det er ikke så enkelt. Ja, jeg har funnet roen i massene. Jeg liker å reise med trikk. Jeg liker å vandre gatelangs og nyte synet av alle menneskene. Jeg liker å kunne gå på konsert. Jeg elsker tanken på å gå inn på en kafé og ikke kjenne noen som sitter der. Det gir meg enorme mengder glede å få lov til å jobbe i fagbevegelsen og være engasjert på de arenaer som finnes. Men det er likevel noe som mangler, noe som gjør meg usikker.

Det nærmer seg en tid hvor jeg må ta et valg. Jeg må ta stilling. Først må jeg selvfølgelig få en stilling rent jobbmessig når prosjektet i LO er over. Det er noen måneder til, men jeg lever som vanlig i framtiden. Jeg har har aldri vært spesielt flink til å leve i nuet, som det stadig snakkes om.

Jeg har ikke forandret meg noe særlig; ikke går jeg med slips, ikke bryr jeg meg mindre om de nødstedte, og ikke har jeg glemt Stavanger. Men jeg liker å tro at jeg har utvidet forståelseshorisonten for landet vi lever i og hvem jeg er. Kanskje også hva jeg trenger. Jeg tenker tilbake på leiligheten min i Gamle Stavanger, og på katten min Luka som forsvant fra leietakerne mine bare et par måneder etter at jeg flyttet. Jeg hadde ikke trodd hun ville dra for å lete etter meg, men det tror jeg jaggu hun har gjort. Jeg savner henne vanvittig. Jeg savner menneskene jeg hadde rundt meg, og jeg savner sommeren i Stavanger. Selv om jeg ikke har vært borte fra akkurat den lenger enn vanlig. Jeg savner strendene som jeg aldri benyttet meg av, men tanken på at de var der gav meg likevel noe fint.

Å flytte fra Stavanger har vært en vekker, men det har på en måte gjort meg rotløs. Jeg lengter ikke dit, jeg vil ikke være der, men jeg vet ikke om det betyr at jeg ikke bør  vurdere å flytte tilbake. Oslo er for nytt til at jeg føler meg hjemme her, jeg er ikke trygg på Oslo. Jeg ser potensialet men kjenner meg ikke hjemme her – enda. Skal jeg tørre å gi det en sjanse? Stavanger som hjemby ligger bak meg, friskt i minne, men fremdeles som et minne. Vakker, men ikke tiltrekkende. Skal jeg våge å flytte herfra? Har jeg tro på at det kan bli bål av gamle glør?

I Oslo ser jeg muligheter og jeg ser en mulig framtid. Jeg husker Stavanger og morgenkaffe i sola i Gamle Stavanger i naboens hage, diskusjoner om dagens cruiseskip, Luka-pusen som løper rundt beina på oss, den korte veien ned til vågen og utepils med gode venner. Jeg forestiller meg Oslo og ser Nesoddtangen og pusekatter i sofaen foran peisen, med avis og radio og gitar, og jeg ser muligheten til å benytte meg av byen når jeg måtte ønske. Jeg ser både kjærligheten og jeg ser tapet av den. Jeg kjenner energien og jeg finner roen på en og samme tid. Tenker jeg igjen på Stavanger kjenner jeg på det kjente og kjære, men er det der jeg vil være? På rim gitt.

Nesoddtangen

Det er som å velge mellom en gammel og en ny flamme. Jeg tenker på den gamle flammen og det fine vi har hatt. Alt vi har delt. Alle minnene. Men nærværet av den nye flammen har gjort tanken på å bli i hos den gamle nærmest uutholdelig. Alt som noen gang har irritert meg med denne gamle trygge havna blir påtrengende og nagende i nærheten av dette nye spennende, nærmest feilfrie og tiltrekkende. Det er for spennende og godt til å være irriterende. Jeg er for blendet til å bli irritert. Enn så lenge. For all del, jeg ser svakhetene ved Oslo. På et underfundig vis gjør det byen nærmest perfekt.

Jeg føler meg mer eller mindre splittet og delt i to, rett på tvers. Skal jeg slå opp med Stavanger, pakke sakene og selge leiligheten i Mellomstraen for å aldri vende tilbake?  Skal jeg inngå i ekteskap med Oslo med sin sjarm og spenning og all usikkerheten det medfører? Kanskje er det slik at Stavanger er og blir et kapittel. Kapitler må det vel være om det skal bli til en bok? Jeg befinner meg midt i et veiskille og jeg vet virkelig ikke hvilken vei jeg skal ta. Ja ja. Jeg har i det minste slutta å røyke. Det får være en begynnelse på det som skal bli et liv. Er et liv.

Jeg får følge et råd fra en venn, som har sagt til meg at også tiden er en venn. Så da er det  vel bare å finne fram snusboksen, koke kaffe og vente på en åpenbaring. I mellomtiden skal jeg nyte å være forelsket, så får vi se hvorvidt det er varig. Nesten på rim.


Publisert i Uncategorized | 10 kommentarer

Størst av alt, ikke sant?

Det er mange ting i verden man kan driste seg til å stille spørsmål ved. Det er mye vi ikke vet. Nysgjerrigheten driver oss til å stille alt til veggs: grave, spørre, finne ut. Kunnskapsbehovet og behovet for å vite hvordan verden henger sammen er dypt forankret i mennesket. Vi blir urolige av å ikke vite. Nervøse. Vaklende på stylter, i det vi strekker oss lenger enn langt for å få rede på alt som ligger ukjent foran oss. Som for eksempel hvordan verden vil se ut om hundre år. Vi kan gjøre analyser og forske, trekke konklusjoner eller antakelser basert på historiske erfaringer. Vi kan tro at det vil komme kriger, antagelig en tredje verdenskrig – selv om vi ikke håper det. For all del, vi vil ikke ha krig.

Kanskje blir det slik at vi reiser med tidsmaskiner for å komme til andre siden av jorden, eller til månen for den del. Kanskje er det der vi holder hus? Eller var det på Mars? Skrekkscenario: Kan det tenkes at flere og flere mennesker – arbeidere – blir erstattet av roboter? At mennesket til slutt taper mot maskinene? At vi ender opp som slaver av et maskinistisk diktator-velde som vi kan takke oss selv for? Skrekk og gru. Jeg ønsker meg ikke en slik framtid, så jeg velger å håpe at det er behov for arbeidskraft fra menneskehender og menneskehoder også i framtiden. Misforstå meg rett – jeg vil gjerne fortsette med kaffemaskin. Jeg har, for å si det rett ut, ikke tenkt å investere i en personlig barista helt enda. Nei. Og kaffekjelen beholder jeg også. Ingenting er som å koke kaffe på kjele, helst langt inn i skogen. Kanskje de finner opp en portabel Nespressomaskin for det urbane storbymennesket som drister seg på tur en gang i året? Og hvem er forresten disse ”de” som finner opp alle disse tingene? Jeg er nesten mer nysgjerrig på dem enn på hva de finner opp, og i tillegg hvilket potensiale de kunne hatt andre steder. Oppfinnere burde for eksempel være mer synlige i den offentlige debatt. Hvis de er så lure at de kan finne snedige løsninger for allslags, så kan de vel komme med noen innspill om et og annet samfunnsnyttig av og til. Ikke? Det er mye vi kan tenke og tro om framtiden, men det blir stort sett bare med synsing og antakelser.

Vi vil vite nyttige og unyttige ting. Da er det er jammen deilig å vite at det er god plass oppi toppen, og at ikke alle trenger å vite de samme tingene. Det er godt å vite at vi er ulike, og at vi har våre områder hvor vi får være eksperter i eget liv. Noen ganger finner vi eksperter som ikke får være det i eget liv. For eksempel rusavhengige, som sjelden tas med i demokratiske prosesser omkring sine egne behov. Det er for øvrig en annen debatt. Lurer på hvor mange penger vi bruker på å tilegne oss kunnskap i verden? Tenk på alle avisene, bøkene, databasene, utdanningsinstitusjonene, innleide konsulenter, rådgiverstillinger, forskere. Det er nok litt av noen summer.

Det er litt av et mas noen ganger, dette med kunnskap og vitenskap. Noen ganger er det befriende å bare sette seg rett ned, la oss si ute i skogen, med kaffekjele og barføtter i mosen. Tilbake til det nære og kjære. Det vi kanskje alle lengter etter i blant. Langt der inne i skogen vet man i hvert fall ganske sikkert at man ikke trenger å vite så forferdelig mye. Det holder på en måte å vite at verden finnes, at det bor mye forferdelig, men også mye vakkert i den. Så kan man sitte der i skogen på en stubbe med kaffe i koppen, ekorn over hodet, et og annet fuglekvitter, en bekk som sildrer eller en elg som lurer, og tenke på hva som er viktig. For hva er det i oss som driver verden videre, som gjør at vi orker å fortsette kampen for en bedre verden – selv når vi er alene? Jeg tror det må være noe meget komplisert samtidig som det er svært enkelt. En liten stor ting som ingen forstår men alle vet om. Noe som binder oss sammen, som er grunnstoffet i solidaritet og medfølelse. Et slags lim i verden. Et grunnleggende behov, eller et dyptgående ønske om mening og fellesskap. En indre drivkraft som gjør at vi føler oss svake og sterke samtidig. Som kan ta oss like fort til himmelen som til helvete. Som kan gjøre oss svake nok til å skille mellom det viktige og det uviktige, og sterke nok til å kjempe for det vi tror på og det som betyr noe. Rett og slett. Det kan være allslags. Men jeg tror mest av alt det handler om én ting. Som for eksempel at man elsker noen. For det bare vet man. Man håper i alle fall at man vet. Ja, det tror jeg nok. Størst av alt, vet dere vel.

Publisert i Generelt, Månedens filosof | Legg igjen en kommentar

Stillinger i fengslene – ikke rakettforskere til outer space.

Ja dette er altså helt ferske overskrifter fra NFFs fagblad på nett. Sånn er det. Å være alene på jobb i fengsel, er ikke uvanlig. Det er ikke heller noe nytt at fengslene i Norge er underbemannet. Soningskøen har gått ned, ja flott, men det hjelper lite når bemanningsnivået er som det er i dag. At «noen» som har mulighet til å gjøre «noe» ikke bekymrer seg nok til å ta grep er utenfor min forståelseshorisont. Vi snakker ikke om en romsonde from outer space som skal stanses. Det er ikke rocket science. Det er ikke en verdensomspennende katastrofe som krever NASA-folk i spesialsydde drakter for å løse oppgaven. Nei. Det trengs ressurser i form av penger for å opprette stillinger til folk, slik at hull i turnus blir fylt opp. Slik at ingen må være alene på jobb. Slik at kriminalomsorgen kan gjennomføre straff på en måte som gagner samfunnet, på en måte de trives med – uten å være redde på jobb.

Fengselsbetjent, 25 år, drept av innsatt i Sverige.

Det er tungt å måtte lukke luka i ansiktet på noen som trenger hjelp fordi man ikke har tid. Det er forjævlig at «Per» ikke får dusje eller lufte seg i dag fordi det ikke finnes noen som kan låse ham inn og ut. Det skal ikke være luksus å sitte i fengsel, men å dusje eller å få seg en tur i luftegården er et absolutt minimum slik jeg ser det. For å hindre tilbakefall etter løslatelse er rehabilitering helt sentralt. Flere innsatte har også rusproblemer og trenger oppfølging i forhold til dette. Og slikt noe tar jo tid! Og krever sillinger.. Noen av fengslene har rusenheter og løslatelseskoordinatorer, men langt fra alle.

Det verste for de ansatte er å måtte gå på jobb med vondt i magen av frykt for hva som kan skje på jobb. Det er en ting å ikke få gjort den jobben man ønsker, men å attpåtil gå til sin egen arbeidsplass og være redd – det burde være unødvendig. Men realiteten er slik: flere fengselsbetjenter går på jobb og er redde. Det hender noen gråter i pausene eller når de kommer hjem. Og hva gjør det med et menneske å være redd på egen arbeidsplass? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, men lista er lang. Stress, sykemeldinger, utbrenthet, kynisme, utvikling av negative holdninger framfor yrkesstolthet, omskolering, søvnproblemer og så videre. Dette er også utgifter for samfunnet, og hadde noen regna på det er jeg sikker på det hadde vært rimeligere å opprette noen ekstra stillinger.
Men det skal da strengt tatt ikke handle om penger? Vi lever i verdens rikeste land. Det er som sagt ikke rakettforskning eller høyteknologisk utvikling vi snakker om. Vi har både ressurser, folk og kompetanse. Jeg håper Faremo forstår dette og tar det inn over seg at folk kan dø på jobb. Det har skjedd i Sverige nettopp at en ung jente på 25 år ble slått til døde på jobb.

Jeg føler meg maktesløs og sint av å tenke på at det må skje noe slikt før «noen» reagerer. Lykke til med møtet i morgen, Geir Bjørkli. Hils Grete og forklar henne dette så hun forstår det godt nok.

Publisert i Politikk, Uncategorized | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Spiser du denne?

Det bør du ikke dersom du er en opplyst konsument og en ansvarlig verdensborger. For den eneste, ja, den ENESTE grunnen til at du kjøper denne fisken er at du ikke VET konsekvensene av det for livet i havet eller for deg selv. Kort forklart: Oppdrettslaksen får lus. Denne lusa sprer seg over på ville bestander av laks og annen fisk og gradvis dør den ut. Så tenker du kanskje at det ikke er så farlig for vi har jo oppdrettslaks – holder ikke det? Det er ingen av oss som vet hvilke konsekvenser det vil få på sikt å kødde med økosystemet, men det er ingen grunn til å anta at disse vil gagne oss eller kommende generasjoner. Det de gjør for å kvitte seg med lus på oppdrettsfisken er å pumpe fisken fulle av kjemikalier med allslags dritt, f eks antibiotika. Det er uvisst hvilke konsekvenser dette har for miljøet, men at noen av disse kjemikaliene er kreftframkallende er helt sikkert. Fisken får både svulster og parasitter. Det er ingen grunn til å tro at vi som spiser denne fisken slipper unna heller. Så med å spise oppdrettslaks bidrar DU til å

  1. ødelegge økosystemet
  2. drepe dyr som ikke er meningen å drepe (sel eller andre pattedyr som setter seg fast i nettet)
  3. pumpe gift og dritt i naturen
  4. ødelegge din egen helse (det er f eks påvist sammenheng mellom inntak av oppdrettslaks og diabetes: http://www.forskning.no/artikler/2011/november/304608)

Derfor: Spør ALLTID om laksen du kjøper er vill eller fra oppdrett. Dersom den er fra oppdrett – ikke kjøp den. Se gjerne denne videoen nedenfor og besøk gjerne disse sidene for mer info:

http://salmonfarmingkills.com/
http://www.farmedanddangerous.org/salmon-farming-problems/
http://naturvernforbundet.no/forurensing/miljogifter/norsk-oppdrettslaks-er-forurenset-article26112-156.html


Og denne hvor aktivisten Don Staniford forteller mer om lakseoppdrett i den store sammenhengen:

Publisert i Uncategorized | 5 kommentarer

Kjærlighetens komme

Et øyeblikk som bare varer og varer,
og for alltid blir en del av sjelen, 
om noe slikt over hodet kan sies. En følelse som bare er og er, 
og som skjærer gjennom ensomheten der og da.

En bevegelse som bare skjer og skjer,
og som stryker over alt som er eller ikke er.

To par øyne som bare ser og ser,
og som åpenbarer det som før var skjult.

Hender som bare holder og holder,
slik at frykten for å falle andre steder enn for hverandre blir borte.

To mennesker som bare vil og vil,
og som ikke ser andre muligheter enn å være akkurat der, akkurat da og uten tanke for hva som måtte komme.

Biter av liv som bare faller og faller
på plass i hverandre,
i en  brøkdel av et sekund 
som kanskje 
vil vare 
for alltid.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kampen mot HIV/AIDS i Sør-Afrika

Jeg kjenner en 17 år gammel jente som har AIDS.

Jenta jeg kjenner lider nød og gråter.

Hun vrir seg i smerter og svetter i varmen.

Jenta jeg kjenner viser omsorg og velkomst.

Hun favner sitt folk, og behandler fremmede som venner.

Jenta jeg kjenner er ung, men også gammel og vis.

Hun bærer kunnskap om livet og tradisjonen.

Jenta jeg kjenner er liten og ydmyk.

Hun har et ønske om å leve, om å bli stor og selvstendig.

Jenta jeg kjenner står i fare for å gå under.

Hun lever i spenning mellom liv og død.

Jenta jeg kjenner har familie som elsker henne.

Hun er søsteren til mange. Hun er datteren til flere.

Hun er moren og bestemoren, oldemoren og tippoldemoren.

Hun er tanten og niesen. Hun har sønner og fedre, ønkler og fettere.

Jenta jeg kjenner er slående vakker, men stygt mishandlet.

Hun lever et liv som ingen skal tåle.

 

Jeg kjenner en 17 år gammel jente som har AIDS.

Hun blør for seg selv, for sine døtre og sønner.

Hun strever for sine mødre, for sine fedre.

Hun blør for verden og for sitt folk.

Dere kjenner henne dere også.

Navnet hennes er Sør-Afrika.

Kampen mot HIV/AIDS i Sør-Afrika – hva kan sosialarbeideren bidra med?

 

Sør-Afrika er et sammensatt land, og står derav overfor store utfordringer. En av de største er HIV.  Sosialarbeideren er en etterspurte deltager i kampen mot HIV (UNAIDS, udatert). 39,5 millioner mennesker i verden er smittet av viruset. Tallet er økende. I 2006 døde 2.9 millioner mennesker av AIDS. 70 % av disse i Afrika sør for Sahara, som er verdens episenter for HIV/AIDS (UNAIDS, 2006). Hva kan vi bidra med for å bremse denne skremmende utviklingen?

Arbeid på lokalsamfunnsnivå har vist seg å være effektivt. Vi som sosialarbeidere er utdannet til å drive samfunnsarbeid, med utgangspunkt i norske forhold. Disse vil være annerledes i Sør-Afrika. Hvilke kunnskaper trenger sosialarbeideren i bevisstgjøringsarbeid på lokalsamfunnsnivå i Sør-Afrika?

Humant Immunsvikt Virus (HIV) angriper en av immunforsvarets viktigste celler, CD4 cellen, og setter kroppen ut av stand til å forsvare seg mot sykdommer. Når immunforsvarets CD4 celle ligger på ¼ av normalnivå kalles tilstanden AIDS. AIDS, som etterfølger av HIV, er en forkortelse av det engelske navnet Acquired Immune Deficiency Syndrom. På norsk sier vi ervervet immunsviktsykdom (Helsenytt, 2001). Mennesket blir rammet av smertefulle sykdommer som til slutt suger livet ut. Epidemien har fått fatale konsekvenser både for samfunn og individ. Det kan ikke forventes at vi skal se saken fra alle eksisterende perspektiv, men noen kommer vi ikke unna. De strukturelle forholdene er høyst relevante for utviklingen av epidemien. Individets handlinger spiller en sentral rolle. Normer og verdier er annerledes i Sør-Afrika. Innlærte holdninger må studeres for å forstå hvordan vi kan arbeide mot en holdningsendring rundt HIV/AIDS. For å kunne forstå og respektere menneskene vi skal arbeide med, må vi sette oss inn i deres kultur (Wallin Weihe, 1996).

 


Sterke krefter

Hvorfor har HIV-epidemien hatt en så eksplosiv utvikling i Afrika? Flere faktorer spiller inn. Sør-Afrika har en noe spesiell historie som antas å ha bidratt til utviklingen av epidemien. Kunnskap om denne er også bakteppet for vår forståelse av kulturen. Selv om Sør-Afrika i 1994 ble et demokratisk land, har årene med apartheid satt sine spor (Sachs, 2000). International Federation of Social Workers (IFSW) støtter seg til FN-konvensjonen av 21. desember 1965 om eliminering av alle former for rasediskriminering (IFSW, 1996). Apartheid- regimet medførte rystende brudd på Menneskerettighetene av 10. desember 1948 (FN, 1948), og gikk imot fundamentale verdier i sosialt arbeid (IFSW, 1992, 2001). Apartheid gikk inn for å skille hvite fra svarte mennesker gjennom en rekke tiltak (Sachs, 2000), noe som overkjørte prinsippene om sosial rettferdighet (IFSW, 2001). Svarte ble tvangsflyttet til utkantsområder langt i fra byene. Denne segregeringen førte til splittede familier og fattigdom. Veien til jobb ble mangedoblet for flere. Helse- og undervisningstilbudet var elendig. Ikke alle områder hadde tilgang til elektrisitet. Informasjon om HIV/AIDS ble ikke gitt. De svarte måtte gå på egne skoler, med overfylte klasserom, underkvalifiserte lærere og manglende ressurser. Da apartheid ble oppløst strømmet folk til fra andre deler av Afrika. Det antas at flere av disse var HIV-positive i og med at de kom fra land hvor HIV florerte (Sachs, 2000).

 

Oppløsningen gav mennesker rett til å bosette seg hvor de ønsket, og uformelle bosetninger ble etablert. Slike bosetninger var problematiske. Også her var tilgang til elektrisitet og vann  begrenset. Et annet problem var og er fremdeles politistyrken. Før 1994 arbeidet både svarte og hvite polititjenestemenn kun for å tjene apartheidregimet. I ettertid reagerer de med forakt, og arbeidsmoralen er dårlig (ibid). Oppklaringsprosenten på mord er 12 % (Mc Cafferty, 2003). Voldtekter blir i dag ikke tatt alvorlig. Voldtekt fratar kvinner retten til å bestemme over egen seksualitet. Kvinneundertrykkelsen i Sør-Afrika er et stort problem. Voldtekter bidrar direkte til spredning av HIV. En rapport anslår at minst 55.114 kvinner ble voldtatt i 2004/2005 (Pembrey, 2007).

Ut ifra et vestlig individualistisk perspektiv ansvarliggjøres individet for sine handlinger (Askeland og Døhlie, 2006). I et land som Sør-Afrika blir dette urettferdig. HIV-epidemiens utvikling vedlikeholdes av og skyldes i stor grad forhold som ligger utenfor individets kontroll. Knut-Inge Klepp, professor i samfunnsernæring ved universitetet i Oslo, uttaler at de tre viktigste årsakene til epidemien i Afrika er fattigdom, fattigdom og fattigdom (Jakobsen, 2001). Helsetilbudet strekker ikke til på flere steder. Der det finnes helsestasjoner har mange ikke råd til å benytte seg av dem (ibid).
60-70 % av de totale sykehusutgiftene i Sør-Afrika går til HIV-pasienter (Palitza, 2007). Økende behov for pleie går parallelt med et økende behov for helsepersonell. Arbeidspresset og arbeidsbelastningen blir større for den enkelte. Dette vil føre til høyere sykefravær, dårligere arbeidsmoral og at flere helsearbeidere slutter i jobben (ibid). Landets helsesektor blir nødt til å hanskes med den økonomiske byrden dette innebærer. Direkte kostnader er knyttet til helsetjenester, medisiner og begravelser (Bollinger og Staver, 1999). Indirekte kostnader omfattes av tid som går tapt til å være syk, rekruttering og opplæringskostnader som følge av nyansettelser, og omsorg for foreldreløse barn (ibid). HIV fører til tapt arbeidskraft. Tap av unge mennesker i sin mest produktive alder går utover helhetlig økonomisk ytelse. I FNs Global Aids Report som kom i 2000 var den største bekymringen de økonomiske følgene av epidemien. Verdensbanken og andre med økonomiske interesser i Afrika er ikke blinde for epidemiens negative innvirkning på samfunnsøkonomien til en rekke land (Jakobsen, 2001). Sør-Afrika er i utgangspunktet ikke et økonomisk sterkt land. Kostnadene finansieres av landets sparepenger, og andre investeringer nedprioriteres. Dette fører til en signifikant reduksjon i landets økonomiske vekst (ibid).
Å leve med HIV

Det er ikke bare samfunnet som lider på grunn av epidemien. Individet må ikke overskygges av bekymring for samfunnsøkonomien. Sykdommene som følger av AIDS, står i kø. Kreft, sopp, tuberkulose, betennelse i deler av kroppen, blindhet og alvorlige utslett bare for å nevne noen. Mot slutten av livet klarer ikke den AIDS-syke å gjøre noe selv. Hun er helt avhengig av sine medmennesker. Den psykiske belastningen dette innebærer er over vår fatteevne. Når døden har kommet og dratt sin vei, etterlates familien. Barna blir tvunget til et ansvar de ikke er rede til. I Sør-Afrika lever det i dag nærmere 400 000 foreldreløse barn som følge av epidemien (Dorrington med flere, 2006). De traumatiske følgene for et barn som har sett sin mor dø av AIDS kan bli fatale. Et traume av denne karakter kan føre til varige men, ofte i form av Post Traumatisk Stress Lidelse. En slik lidelse medfører angst, depresjon og søvnløse netter (Cullberg, 1999). Et barn er avhengig av foreldres kjærlighet og omsorg. Når foreldrene blir borte må det finne noen som kan erstatte dem. Barnet trenger en voksen til å sørge for hus, mat, klær og skolegang (Kelley, 2003). Dette er helt elementære deler av dagliglivet. Det som vi i Norge tar for gitt er for en gjennomsnitts Sørafrikaner en reel bekymring.

 

Det eneste som kan hindre døden i å komme er medisiner. Anti Retro Viral (ARV) medisiner utsetter overgangen fra HIV til AIDS. Medisinene tilbys bare noen få i forhold til det totale antall smittede. I Norge gis medisiner fra det øyeblikket HIV konstateres hos en person. I Sør-Afrika må vedkommende vente til stadiet AIDS. Først når personen er blitt alvorlig syk, gis medisinene. Dette oppfattes som håpløst, og fører til at flertallet velger å ikke teste seg. De frykter å få bekreftet sin status, og konsekvensene om testen er positiv. Et menneske som knapt har råd til brød kan ikke forventes å ha råd til medisiner. Regjeringen går heller ikke inn for at alle som trenger det skal få medisiner. Den eneste muligheten for smittede er å søke seg inn på et helseprogram hvor medisinene gis gratis. Det er en påkjenning for et menneske å ta en HIV test. Det er en enda større påkjenning å få vite at testen er positiv. Den største påkjenningen er avslaget på en søknad hvor det gjelder liv eller død.

Stigmatisering og diskriminering er til hinder for kampen mot HIV (UNAIDS, udatert). Ordet HIV skaper direkte assosiasjoner til seksualitet. Stigmatisering har ført til at AIDS blir fornektet som problem både på individ- , lokalsamfunns- og samfunnsnivå (Stall og Mills, 2006).  Dette betyr at kampen mot HIV blir omfattende og utfordrende på alle områder.


Sosialt arbeid – et kontekstualisert begrep

Sosialt arbeid var ukjent i Sør-Afrika fram til 1920-tallet. Profesjonen ble utviklet på bakgrunn av en bekymring for den hvite delen av befolkningen hvor fattigdommen var økende (Healy, 2001). Den Tyske Reform Kirken i Sør-Afrika undersøkte situasjonen med økonomisk støtte fra «The Carnegie Corporation of New York». Rapporten som forelå i 1932 kom med anbefalinger om å etablere sosialkontor og utdanne sosialarbeidere (Drower, 2002). Først etter African National Congress (ANC) vant valget i 1994, skiftet fokus til de svarte innfødte.

Tilpasning av et fag tar tid, og de siste tretten årene har bare vært en begynnelse. Det er viktig å tilpasse og videreutvikle faget vårt hvor det utøves. Det må tas hensyn til flere aspekter. Metoder og modeller må justeres for å passe inn i den nye konteksten (Healy, 2001). Begrepet sosialt arbeid er kontekstualisert i den forstand at det springer ut fra den konteksten det dannes i. Det er viktig å være kritisk til verdiene i et samfunn når vi kontekstualiserer (Askeland og Døhlie, 2006) Å overføre erfaringsbasert kunnskap til en annen kontekst innebærer refleksjon. International Federation of Social Work (IFSW) har utviklet etiske retningslinjer for faget sosialt arbeid. Retningslinjene blir møtt med kritikk fordi sosialt arbeids verdier og etiske retningslinjer er knyttet til vestlig orientert individualistisk verdisyn. Dette virker ekskluderende i forhold til andre perspektiver (Healy, 2001). Kollektivistiske samfunn er vanlig i afrikanske land. Også i Sør-Afrika. Det handler om å ivareta kollektivet. Vi må fokusere på hvordan vi kan bruke kollektivet til noe positivt og nyttig. Hvordan må vi arbeide for at det skal gagne kollektivet?
Teori og praksis – refleksjon og handling

Å sette seg inn i HIV problematikken i Sør-Afrika er tidkrevende. Problemet er komplekst, og det har artet seg og fått konsekvenser på flere nivåer. Individer blir lidende, lokalsamfunn splittes opp og samfunnet møter økonomiske utfordringer. Det finnes flere teorier om og modeller for samfunnsarbeid. Vi kan sette oss inn i hva som har fungert tidligere. Noen vil vende blikket mot Uganda. ABC-strategien viste seg der å være effektiv; Abstain, Be faithful, Condomize. Antall HIV-smittede i Uganda har gått ned med 70% siden 1990-tallet (Stoneburner og Low-Beer, 2004).

I et kollektivistisk samfunn vil det være hensiktsmessig å ta utgangspunkt i et lokalsamfunn. Interesser og behov er felles, noe som gjør det lettere å arbeide mot en felles målsetting. Gjennom mobilisering og gressrotbevegelser vil muligheten til politisk innflytelse øke. Flertallet i et lokalsamfunn står sterkere i kampen mot HIV/AIDS enn individet. Over hele verden viser mennesker som lever med HIV et stort engasjement og forpliktelse i forhold til lokalsamfunnsarbeid (IFSW, 2000). Sosialarbeidere har ofte ledet slikt arbeid og mobilisert lokalsamfunn i respons på HIV/AIDS (ibid). Vi kan ikke belære mennesker med kunnskap som finnes i et pensum der vi selv har formet innholdet. Det ligger ingen respekt i å påtvinge andre mennesker vårt eget idealbilde av «det gode mennesket»(Freire, 1970). Det er viktig at sosialarbeideren er bevisst sin rolle som igangsetter. Vi må gjennom kommunikasjon skape tillit og en felles plattform for videre arbeid (Laverack, 2005).  Vi må sikre at deltagerne i et fellesskap er likeverdige (Freire, 1970). I WHOs Alma-Ata Deklarasjon står det at mennesker har en rett og en plikt til å delta individuelt og kollektivt i planlegging og implementering i arbeid med sin egen helse (Laverack, 2005).
 

Undertrykte grupper kan ikke vite at de er undertrykte før de blir bevisste på dette (Freire, 1970). Kunnskap er makt. Bevisstgjøring om HIV/AIDS setter mennesker i stand til å handle. Kunnskap om hvordan og hvorfor HIV spres setter mennesket et i stand til å velge å handle på en hensiktsmessig måte for å unngå smitte. President i Sør-Afrika, Thabo Mbeki, har med støtte fra sin regjering vedtatt at seksualundervisning ikke skal gis i skolene. Dette begrunnes med at seksualundervisning virker oppmuntrende til tidlig seksualdebut (Jakobsen, 2001). Vi vet i dag at dette ikke stemmer (ibid). Seksualundervisning gir barn og unge informasjon som er viktig for å unngå seksuelt overførbare sykdommer og HIV. Statistikker viser også at debut alderen ikke går ned. I en undersøkelse blant studenter bekreftes det at alle intervensjoner vil ha noe effekt  på kunnskap og holdninger (James med flere, 2004). Bevisstgjøring må skje på en troverdig og forståelig måte for å oppnå god effekt. Budskapet må være tilpasset dem som skal bevisstgjøres. Språket må være forståelig og kunnskapen må formidles av en som innehar tillit (UNAIDS, udatert).

 

Sosialarbeideren må ha kunnskap om hvordan tillit opprettes og opprettholdes. Guevara uttalte at tillit oppstår i et fellesskap hvor grunnlaget er medmenneskelighet, medfølelse, kommunikasjon, kjærlighet og ydmykhet (Freire, 1970). Sosialarbeideren kan inngå i et slikt fellesskap med dette grunnlaget og med gode intensjoner. Det er tidkrevende å bygge opp en slik tillit, men nødvendig.  Som internasjonal sosialarbeider på oppdrag har man en tidsramme for å gjennomføre et prosjekt (Askeland og Døhlie, 2006). En løsning kan derfor være å benytte seg av en «stakeholder» (Hook, 2004) – en nøkkelperson. Dette kan være en som bor og/eller arbeider i lokalsamfunnet. Gjennom sitt engasjement for lokalsamfunnets helse vil dette være en bærekraftig person som folk har tillit til. Sykepleier Georgia Sadler brukte en ganske enkel metode i bevisstgjøringsarbeid. Hun ville opplyse kvinner i et svart lokalsamfunn i San Diego om brystkreft. I stedet for å bruke seg selv som informant, lærte hun opp kvinner som jobber i skjønnhetssalonger. Disse kvinnene opplyste sine kvinnelige kunder i en avslappende kontekst. Sadler forstod at dette var riktig setting for å motta informasjon. Antall kvinner som oppsøkte lege for undersøkelse steg betraktelig (Gladwell, 2000). Sosialarbeideren kan benytte seg av en slik metode i bevisstgjøringsarbeid i Sør-Afrika. Spesielt i byene hvor det finnes flere skjønnhetssalonger og frisører.

Sosialt arbeid formes i spenningsfeltet mellom individ og samfunn (Askeland og Døhlie, 2006). Samfunnsstrukturer legger føringer for hvor sosialt arbeid skal utføres. Sosialt arbeid er en respons på de økonomiske, politiske, sosiale og kulturelle forholdene som fører til undertrykkelse. Statistikk viser at sosialt arbeid fremmer stabilitet mer enn det skaper endring (ibid). Thompson mener sosialt arbeids fokus bør balansere mellom å få til sosial endring og beholde sosial stabilitet (Thompson, 2000).

Sosialt arbeid i Sør-Afrika og bevisstgjøring om HIV vil rette seg mye mot å få til en sosial endring. Stigmatisering må tas tak i sammen med diskriminering. Det må skapes en holdningsendring som igjen kan føre til en handlingsendring. Utviklingen av epidemien er allerede kommet så langt at det kanskje er for sent til å reversere den (Jakobsen, 2001). Vi må derfor også arbeide mot at å stabilisere situasjonen.

Gjennom sosialarbeiderutdanningen tilegner vi oss kunnskap i form av teorier. Utdanningen gir oss innsikt i sosialt arbeids formål. Gjennom rollespill og praksis tilegner vi oss ferdigheter, og vi blir bevisste våre holdninger. Fagets verdigrunnlag står sentralt i utdanningen. Vi blir utfordret til å tenke kritisk og til å utøve etisk refleksjon.  Samfunnsarbeid og arbeid med grupper er arbeidsmetoder vi får innblikk i. Gjennom slike arbeidsmetoder skal vi kunne forebygge, redusere eller løse sosiale problemer. Howe skiller mellom teorier for sosialt arbeid og teorier om sosialt arbeid (Howe, 1987). Teorier for sosialt arbeid forklarer mennesket og dets handlinger. Teorier om sosialt arbeid forklarer hva sosialt arbeid dreier seg om. Med noe justeringer kan teorier for sosialt arbeid implementeres i teorier om sosialt arbeid og settes ut i praksis (ibid).

Damgaard og Nørrelykke uttaler at utdannelsen av profesjonelle hjelpere er livslang (Damgaard og Nørrelykke, 2001). Læringsprosessen er langt ifra veis ende etter studiene. Både faglige og personlige kvalifikasjoner skal videreutvikles gjennom erfaring og praksis.

«Vi har alle AIDS»

 

Vi som sosialarbeidere ble involverte den dagen fundamentale verdier i sosialt arbeid ble brutt, og bør i solidaritetens navn føle et ansvar. Den sørafrikanske regjeringen har satt i gang omfattende intervensjon både i form av forebygging og behandling. Til tross for iverksatte tiltak er antallet nye infeksjoner stigende. Flere kampanjer drives ved hjelp av massemedia (Pembrey, 2007). Dette ekskluderer dem som ikke har tilgang på radio eller TV. Tiltak må settes i gang for å nå bosetninger i perifere områder. Epidemien har i Sør-Afrika nådd et stadium hvor et økende tall mennesker dør av AIDS. Konsekvensene av epidemien er så komplekse at den må nedkjempes av flere konstitusjoner. Jo flere ulike grupper som gjør en innsats, jo bedre. Dette gjelder både faglige formelle og ikke-faglige uformelle grupper (Hook, 2004). Det finnes uttallige intervensjoner når det gjelder både forebyggende og stabiliserende arbeid. Det finnes ikke noe fasit svar på hva som er den beste måten å arbeide på. Det er viktig at de som har noe å bidra med får anledning til å delta.
Sosialarbeidere har absolutt noe å bidra med. Både basert på det vi lærer i utdanningen, og ferdigheter vi utvikler. Det viktigste for oss utover dette er å være bevisste hvordan vi arbeider i en kontekst hvor mange hensyn må tas. Der det finnes behandling må vi gjøre denne tilgjengelig for alle. Å trygge den utsatte gruppen på at det finnes behandling skaper håp. Gjennom å skape håp minsker frykten for AIDS og det blir lettere å gjennomføre testen og oppsøke hjelp.

Vi må lytte til dem vi skal arbeide sammen med, og enda viktigere, ta hensyn til det de sier. Vi må kjenne til og respektere de sosiale normene som springer ut av kulturen de lever i. Vi må sette oss inn i de kulturelle spillereglene for å bedre kommunikasjonen (Dahl, 2001).

AIDS kjenner ingen sosiale, rasistiske eller kulturelle barrierer (IFSW, 2000). Likevel er det de fattige som er hardest rammet. Epidemien har forverret forskjeller og undertrykkelse. «Vi har alle AIDS» er et ordtak brukt i en kampanje mot HIV. Nærmere 40 millioner mennesker har HIV/AIDS. Epidemien er et problem på alle verdens kontinenter, i større eller mindre grad. Alle kan bli smittet ved atferd som innebærer risiko. Dette er et problem som angår oss alle. Å si noe annet vil være å bidra til epidemiens utvikling.

Publisert i Artikler, Dikt, Uncategorized | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar