We’ll see

–       fortid, nåtid, framtid og menneskene i tiden.

Hva er det som gjør at vi er tilfreds med livet? Hva er det som gjør at vi ikke er det? Er det for mye av noe? For lite? Noe, eller noen som mangler? Hva gir mening? Hva er viktig og ikke viktig? Hva skjer med oss i møte med en krise, en endring?

For å finne ut hva som spiller en rolle i ens liv, eller ens tilværelse om du vil, må vi finne ut hva som gjør at helheten er eller ikke er som den bør være. Vi er regissørene i våre egne liv. Det betyr at det er oss selv som bestemmer hvordan vi vil at stykket skal være. Livet. Teateret. Hvis det er noe som mangler, ja, så får vi sørge for å få det på plass. Finnes det ikke her, nei, så finnes det kanskje der.

Rebekka Bakken synger at:»Life can not be found in others hands, before you know you’ll never understand». For meg betyr ikke dette at man ikke skal lete etter lykken sammen med andre, men at vi har ansvar for å ta livet i egne hender. Ikke alt, men mye er opp til hver enkelt regissør. Vi kan ikke la noen andre vær ressigører i vårt eget liv. Vi kan ikke bare søke lykken gjennom andre.

Noen ganger er det noe på scenen som mangler. Noe som skaper stemning – en del av rammen rundt oppsettet. Det spiller en rolle det også. Det utvendige, det som omringer oss, og som blir en del av oss – eksteriøret. Noen trenger musikk for å at livet skal være komplett. Musikken spiller en rolle, for seg selv og sammen med hovedrolleinnehaveren. Andre tilfører livets scenografi mer uheldig eksteriør eller interiør. Rus for eksempel. Et enormt alkoholkonsum. Det kan få negative konsekvenser for den det gjelder og for resten av rolletakerne i livet til hovedpersonen (og vi er alle hovedpersoner). Noen blir kanskje rammet av en sykdom eller en ulykke som begrenser mulighetene i lengre eller kortere perioder. Scenen forandrer seg, teateret – livet – blir et annet.

Ting får mening fordi vi tillegger dem mening. Det gjelder også for aktiviteter og mennesker. En rolleinnehaver i et hvert teaterstykke tillegges en rolle med mening, og kan være viktig for å forstå en annens rolle. Noen ganger spiller to personer hovedrollene i hverandres liv. Andre ganger spiller en person hovedrollen for en annen, men opplevelsen av denne rollen er hverken lik eller gjengjeldt. Slikt blir det ubalanse av. Det kan skape store forviklinger og vonde følelser. Likevel er det som Rebekka synger. Vi er selv ansvarlige for mye av innholdet i eget liv.

En person som spiller en viktig rolle i et annet menneskes liv, kan forårsake smerte, lidelse, og kanskje til og med død. Det er ekstremt lett å gjøre stor forskjell når en spiller en viktig rolle i et annet menneskes liv i negativ så vel som positiv forstand. Vi er forskjellige både inni og utenpå, og det varierer veldig hvor mottagelige vi er for påvirkning.

Jeg liker å tro at enhver blir svak (eller sterk?) for noen som er viktige for en (Laleh synger: I’m a strong woman, but sometimes I’m weak for you – det er vakkert). Vi lar oss påvirke, fordi det betyr noe for oss. Vi tillegger et annet menneske mening.  Jo større mening, desto større grad av påvirkning. Positiv påvirkning i form av trygghet, vekst, tilfredsstillelse, mening i tilværelsen, syn på livet. Selvsagt har hver enkelt et fundament av alt dette som er bygget opp over tid, og deler av det kan være vanskelig å rokke ved. Noen er grunnleggende positive til livet – uavhengig av andre. Det betyr ikke at han eller hun ikke kan ha det vondt, men det er kanskje lettere å ha det vondt dersom man er grunnleggende optimistisk. I motsatt fall vil en pessimist antagelig ikke tåle motgang like godt.

Noe av det mest smertefulle vi kan oppleve er når en person som betyr mye for oss, og som har hatt positiv påvirkning, snur 180 grader og får en negativ påvirkning. Denne påvirkningen i negativ forstand kan komme direkte gjennom handling eller over tid med bakgrunn i endring av perspektiver på livet, endring av mål, ulike meninger, ulike posisjoner, ulik alder, ulik holdning, endring i følelser og så videre. Det kan komme av alt mulig. Men noe eller noen ble forandret.

Jeg vil til venstre, og du vil til høyre, men jeg skal følge deg et ganske godt stykke fordi det er en stund til veien deler seg. Men når vi kommer dit, så vet du at veien deler seg. Eller du vet det ikke. Men så kan det hende at veien ikke deler seg. Den går heller ikke rett fram. Den slynger seg inn og over i hverandre. Lager knute. Hva skjedde? Skulle ikke du..? Venstre? Eller var det høyre?

Så setter man i gang med uendelige forsøk på å knytte opp veiknuten for å kunne finne tilbake til den veien en egentlig hadde peilt seg ut. Noen ganger treffer man noen langs veien som gjør det umulig å ikke skifte retning. Noen tåler at veien går over i andre spor. Nye spor. Uventede spor. Andre tåler det ikke, og leter desperat etter andre utveier for å finne tilbake. Det mest smertefulle er å ville gå en vei sammen med et menneske som ikke lenger vil gå sammen med deg.

Emosjonell smerte er ofte et resultat av ubalanse i livet. Enten det er forårsaket av en selv eller påført av andre, enten det er tilsiktet eller ei. Det er en vanskelig smerte å forholde seg til, fordi den skiller seg ut fra annen smerte. Det er ikke det samme å ha vondt i en tå, fordi man har slått seg. Det er en ubehagelig smerte som beveger seg, og som ikke går bort uten at vi handler. Sorg er en prosess, og en hver prosess innebærer en eller annen form for handling, og handling er det eneste som kan forhindre eller fremme prosessen.

Farlig smerte

Jeg fikk bekreftet min mistanke om at man faktisk kan dø av hjertesorg på forskning.no for en tid tilbake. Kroppen reagerer like negativt på psykisk/emosjonell smerte som på fysisk smerte, og tar likeså skade av det. Selv om det skjer sjelden, er det slik at hjertesorg kan føre til økt stress som setter graverende spor i kroppen og som i verste fall kan framprovosere en ulykke eller et slag. Vi vet alle at både ulykker og slag kan være dødelig. Ergo, man kan dø av et knust hjerte – sjelden, men sant. Denne typen emosjonelt stress framkalles stort sett av å miste noen som står oss nær. En tapsfølelse er ikke avhengig av at en har en grav å gå til. Det kan simpelthen innebære at ens partner ikke elsker en lenger. Eller at en måtte omplassere hunden sin på grunn av akutt allergi. Mennesker blir også nært knyttet til et arbeidssted en har hatt over lengre tid. Alt avhengig av hvilken mening en tilegnet det. Skal vi la være å forlate et annet menneske – et menneske vi ikke lenger har følelser for fordi vi er redde for hva som kan skje med ham eller henne? Skal vi sette vårt eget liv på hold av hensyn til en annen? Gå en annen vei enn det vi vil fordi det er forventet av oss?

Som regissører i egne liv, er det opp til oss selv å tillegge grad av mening. Jeg leste en annen bok om temaet hvor en dame forteller at hun opplevde sorgen over sin avdøde mann, lettere enn sorgen over at den nye mannen forlot henne for en yngre dame. «Det hadde vært lettere å ha en grav å gå til». Det er selvsagt ikke dermed sagt at man ønsker den andre til døden, men at sviket og tapet av verdighet representerer en større smerte forårsaket av en annens valg og handlinger. «Den andres mening og følelser for meg er så viktig at når disse er negative så raser hele mitt selvbilde». Det er i grunnen ganske trist. Hvilken makt vi lar andre ha over oss til tider. Juntaen.

«I can mend your broken heart», sier Paul McKenna i tittelen på sin bok om hvordan takle kjærlighetssorg. Han er en av verdens mest kjente hypnotisører, og i hans bok finnes flere teknikker for å komme seg videre i livet, lette prosessen. Han beskriver episoder hvor han sier til folk at; «You can really leave this behind», og hvor reaksjonen til den lidende er å trekke seg sammen, rynke på nesen, legge armene i kors og en rekke andre motarbeidende og lite tillitsfulle reaksjoner. Forståelig nok. Det er ekstremt fryktinngytende å fortsette livet uten en annens hovedrolle i ens tiltenkte framtid. Hadde jeg en backupplan? Nei. De fleste har selvsagt ikke det. Ikke når de vet hvordan livet skal bli. Eller tror de vet. Hva skal man med en plan B? En annen vei er jo utenkelig. Den eneste veien som betyr noe (les: som jeg har valgt å tillegge mening) er eneste alternativ.

Når denne planen blir uaktuell for den andre, veiene simpelten passer ikke lenger, blir det pause i stykket på grunn av tekniske og praktiske problemer. Den gode McKenna har mange gode poenger i sin bok, som for øvrig understøttes av rapporten fra BBC publisert på forskning.no; Det handler om å komme ut av vante tankemønstre, som på grunn av endring blir uheldige – ja til og med direkte skadelige. Hvis vi vet at noe er farlig, så holder vi oss unna. På samme måte bør vi unngå sosiale relasjoner som er skadelige. Man kan faktisk dø av det. Stryke med. Bli rammet av stressrelaterte kroniske plager og sykdommer.

Alt dette er likevel ikke nok til å skremme folk til å holde seg vekke fra tenkemåter og mennesker som er uheldige for en. Livet med alle sine roller, dobbeltroller og komplekse relasjoner er ikke så enkelt. Vi romantiserer lidelse. Vi liker å ha det litt kjipt. Eller direkte forjævlig av og til. Ja, det tror jeg. «Jeg vil aldri elske noen andre enn han eller henne». «Det finnes ikke noen andre for meg». Men; Vi er ikke synske. Vi eier ikke framtiden, ei heller våre følelsers framtid, eller de menneskene vi kommer til å treffe langs veien. Vi simpelthen aner ikke hva vi har i vente. Det er en umulighet.

We’ll see

Det finnes en zen-historie som sier noe om dette:

There is a Taoist story of an old farmer who had worked his crops for many years. One day his horse ran away. Upon hearing the news, his neighbors came to visit.

«Such bad luck,» they said sympathetically.

«We’ll see,» the farmer replied.

The next morning the horse returned, bringing with it three other wild horses.

«How wonderful,» the neighbors exclaimed.

«We’ll see,» replied the old man.

The following day, his son tried to ride one of the untamed horses, was thrown, and broke his leg. The neighbors again came to offer their sympathy on his misfortune.

«We’ll see,» answered the farmer.

The day after, military officials came to the village to draft young men into the army. Seeing that the son’s leg was broken, they passed him by. The neighbors congratulated the farmer on how well things had turned out.

«We’ll see» said the farmer.

Slik er det. Vi får se. Det positive kan lede med seg noe negativt på samme måte som det negative kan lede med seg noe positivt. Dette er grobunn for både frykt og håp. Jeg velger håpet. Ikke bare på egne vegner, men for menneskeheten. Hvis vi ikke hadde hatt evnen til å komme oss etter et tap, ikke hatt evnen til å takle livets nedoverbakker, så hadde nemlig hele menneskeheten ligget og veltet seg i sine egne tårer. Hele gjengen hadde dødd av ulykke eller slag som følge av hjertesorg og tap. Vi hadde rett og slett blitt utryddet (hvis vi på dette punktet kan se bort i fra kynismen, som i en romantikers verden ikke eksisterer før et visst antall ekstreme krenkelser har funnet sted). Så, det faktum at vi fremdeles er her, tyder på at det finnes håp for sarte sjeler. For alle sjeler faktisk. Livet er opp og livet er ned, livet er uforutsigbart og trygt, skummelt og håpefullt. Få det levd.

Dette innlegget ble publisert i Generelt og merket med , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til We’ll see

  1. G sier:

    Hei Sunniva. Du skriver godt.
    Jeg får opp tanker om den situasjonen jeg og min partner gjennom 12 år kom opp i når jeg leser dette. Det hadde vær interessant om du som er så reflektert, også kunne skrive et blogginnlegg om «den andre kvinnen». Hva tenker du om hennes moralske ansvar ifht å blande seg inn i et fast forhold gjennom mange år, om mannen er gift eller ikke. Det hadde også vært interessant om du kunne si noe om, evt. i en annen artikkel, hva du tenker om kvinner som involverer seg i eldre menn. Hva er de ser etter? Hvordan tenker de seg en framtid med en mann som kunne vært faren deres? Hvor lenge vil et slikt forhold vare og hva baserer det seg på?
    Mvh G

    • Hei. Alt kommer vel an på situasjonen? Dersom to mennesker har et forhold som ligner mer på et AS, fullstendig uten kjærlighet, er det vel bare et spørsmål om tid før det tar slutt. Det er nokså vanlig at en av partene treffer noen andre som utløser et brudd, og om «den andre kvinnen» (eller mannen for den saks skyld) har noe ansvar i dette er vel en individuell vurdering. Jeg tror ingen forlater et forhold som er basert på kjærlighet, selv om de treffer noen andre de blir begeistret for. Det er vel mangelen på kjærlighet og nærhet som kanskje åpner for å treffe noen andre? Noen oppdager jo at de har levd lenge i et forhold uten å vite betydningen av å elske et annet menneske. Når han eller hun oppdager det vil det være naturlig å ønske seg et liv hvor kjærlighet har en rolle. Noen velger sikkert å bli i et forhold hvor det ikke finnes kjærlighet eller noen form for selvutvikling. Jeg tenker om dem at de har gitt opp seg selv, og er der kun av hensyn til det bedagelige og for å slippe det praktiske styret rundt et brudd. Dersom noe blir viktig, tror jeg forøvrig de praktiske tingene og en endring ikke spiller særlig stor rolle i det lange løpet.

      Aldersforskjell i et forhold er vel nokså vanlig, og jeg tenker ikke annerledes om motivene bak et forhold med stor aldersforskjell enn ellers. De ser vel etter det samme som mange, kanskje de fleste: trygghet, nærhet, samhørighet, lidenskap, kjærlighet og så videre. Tenker et sunt forhold baserer seg på dette – uavhengig av alder. Varigheten på et forhold kan vel ingen forutsi – ikke helt uavhengig av alder, men dog. 20 gode år med den man elsker er kanskje bedre enn ingen?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s