Should I stay or should I go?

Stavanger, jeg har truffet en annen. Vi har hatt en affære en tid. Det var ikke planen at det skulle bli til noe, men jeg mistet kontrollen og følelsene blir bare sterkere. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!

Om knappe to uker har jeg bodd i Oslo i et halvt år. Seks måneder. Og hvordan har det gått siden jeg den gang var ny i hovedstaden? Har det stått til forventningene? Har jeg hjemlengsel på grensen til det uutholdelige? Har jeg blitt til slipsnisse på vei til jobb med kaffekoppen? Har storbyen gjort meg kald og uberegnelig – ubrukelig som medmenneske? Har jeg fått nye og bedre venner? Har jeg funnet det jeg leter etter?

Det skjer noe i Oslo hele tiden. Det iboende engasjementet trenger ikke bekymre seg for påfyll eller inspirasjon. Det politiske så vel som det kulturelle tilbudet er særdeles bra, og jeg trives med muligheten til å benytte meg av det. Man trenger ikke lete i timesvis for å finne det man trenger.  Jeg liker å kunne sette meg på trikken blant mennesker fra hele landet og fra resten av verden. Kultur smelter sammen med natur. Selv om jeg ikke har gjort det enda, trives jeg veldig godt med tanken på å kunne ta trikken eller t-banen rett inn i skogen. Med ski hvis jeg skulle finne på å kjøpe det. Eller bare med kaffekjelen. Tronsmoen er den nye favorittbutikken. Her kan jeg bare glemme å gå inn dersom jeg skal rekke noe. Da kan jeg likegreit avlyse avtalen. Utvalget av bøker er fantastisk og jeg drømmer meg vekk i titler og baksidetekster.

Den umiddelbare nærheten til allslags gjør at man kan få mye ut av en dag. Ikke for å skryte, men fordi det faktisk er gjennomførbart, så kan jeg fortelle at jeg både rekker å gå på trening, spasere to kilometer til Youngstorget og drikke kaffe på kafé før jeg går på  jobb. Café Provance er favoritten om morgenen. For en service. For en kaffe. For noen fantastisk gode calzoner med sterk pesto. I love it. Det sier seg selv at etter et slikt program er det likegreit å dra hjem til sofaen når arbeidsdagen er over.  Jeg trodde virkelig ikke jeg skulle trives med å bo i en bygård, men det er jo helt enormt bra. Det er godt å være i høyden, luftig fin leilighet med peis og greier. Klimaet i Oslo er det beste av alt. Jeg har aldri vært så lettsindig en senvinter før i mitt liv, bortsett fra da jeg bodde i Sør-Afrika. Jeg trodde det var andre årsaker til at jeg var dyster på denne tiden av året, men nå forstår jeg at det har sin helt naturlige forklaring. For vet dere hvordan det er på Vestlandet om vinteren? Det er grått, det regner og eller sludder, det er dritglatt over alt, og det som spyles ut av skyene virker mer som om det kommer fra havet – nedenfra og rett inn under paraplyen (som for øvrig har vrengt seg flere ganger før den tid). Jeg har ærlig talt nesten glemt ut hvordan det føles å ha på seg regntøy.

Jeg har knyttet bånd til Oslo som jeg ikke trodde var mulig for meg å knytte. Samtidig som det skjer noe i Oslo stadig vekk, har jeg funnet en ro her som jeg ikke drømte om å finne i den største byen vi har. Det minner litt om følelsen jeg fikk da jeg bodde i Sør-Afrika, da i en millionby. Kanskje har jeg tatt feil av meg selv som en landsens jente? Kanskje er det i en storby jeg skal finne roen? Vel. Det er ikke så enkelt. Ja, jeg har funnet roen i massene. Jeg liker å reise med trikk. Jeg liker å vandre gatelangs og nyte synet av alle menneskene. Jeg liker å kunne gå på konsert. Jeg elsker tanken på å gå inn på en kafé og ikke kjenne noen som sitter der. Det gir meg enorme mengder glede å få lov til å jobbe i fagbevegelsen og være engasjert på de arenaer som finnes. Men det er likevel noe som mangler, noe som gjør meg usikker.

Det nærmer seg en tid hvor jeg må ta et valg. Jeg må ta stilling. Først må jeg selvfølgelig få en stilling rent jobbmessig når prosjektet i LO er over. Det er noen måneder til, men jeg lever som vanlig i framtiden. Jeg har har aldri vært spesielt flink til å leve i nuet, som det stadig snakkes om.

Jeg har ikke forandret meg noe særlig; ikke går jeg med slips, ikke bryr jeg meg mindre om de nødstedte, og ikke har jeg glemt Stavanger. Men jeg liker å tro at jeg har utvidet forståelseshorisonten for landet vi lever i og hvem jeg er. Kanskje også hva jeg trenger. Jeg tenker tilbake på leiligheten min i Gamle Stavanger, og på katten min Luka som forsvant fra leietakerne mine bare et par måneder etter at jeg flyttet. Jeg hadde ikke trodd hun ville dra for å lete etter meg, men det tror jeg jaggu hun har gjort. Jeg savner henne vanvittig. Jeg savner menneskene jeg hadde rundt meg, og jeg savner sommeren i Stavanger. Selv om jeg ikke har vært borte fra akkurat den lenger enn vanlig. Jeg savner strendene som jeg aldri benyttet meg av, men tanken på at de var der gav meg likevel noe fint.

Å flytte fra Stavanger har vært en vekker, men det har på en måte gjort meg rotløs. Jeg lengter ikke dit, jeg vil ikke være der, men jeg vet ikke om det betyr at jeg ikke bør  vurdere å flytte tilbake. Oslo er for nytt til at jeg føler meg hjemme her, jeg er ikke trygg på Oslo. Jeg ser potensialet men kjenner meg ikke hjemme her – enda. Skal jeg tørre å gi det en sjanse? Stavanger som hjemby ligger bak meg, friskt i minne, men fremdeles som et minne. Vakker, men ikke tiltrekkende. Skal jeg våge å flytte herfra? Har jeg tro på at det kan bli bål av gamle glør?

I Oslo ser jeg muligheter og jeg ser en mulig framtid. Jeg husker Stavanger og morgenkaffe i sola i Gamle Stavanger i naboens hage, diskusjoner om dagens cruiseskip, Luka-pusen som løper rundt beina på oss, den korte veien ned til vågen og utepils med gode venner. Jeg forestiller meg Oslo og ser Nesoddtangen og pusekatter i sofaen foran peisen, med avis og radio og gitar, og jeg ser muligheten til å benytte meg av byen når jeg måtte ønske. Jeg ser både kjærligheten og jeg ser tapet av den. Jeg kjenner energien og jeg finner roen på en og samme tid. Tenker jeg igjen på Stavanger kjenner jeg på det kjente og kjære, men er det der jeg vil være? På rim gitt.

Nesoddtangen

Det er som å velge mellom en gammel og en ny flamme. Jeg tenker på den gamle flammen og det fine vi har hatt. Alt vi har delt. Alle minnene. Men nærværet av den nye flammen har gjort tanken på å bli i hos den gamle nærmest uutholdelig. Alt som noen gang har irritert meg med denne gamle trygge havna blir påtrengende og nagende i nærheten av dette nye spennende, nærmest feilfrie og tiltrekkende. Det er for spennende og godt til å være irriterende. Jeg er for blendet til å bli irritert. Enn så lenge. For all del, jeg ser svakhetene ved Oslo. På et underfundig vis gjør det byen nærmest perfekt.

Jeg føler meg mer eller mindre splittet og delt i to, rett på tvers. Skal jeg slå opp med Stavanger, pakke sakene og selge leiligheten i Mellomstraen for å aldri vende tilbake?  Skal jeg inngå i ekteskap med Oslo med sin sjarm og spenning og all usikkerheten det medfører? Kanskje er det slik at Stavanger er og blir et kapittel. Kapitler må det vel være om det skal bli til en bok? Jeg befinner meg midt i et veiskille og jeg vet virkelig ikke hvilken vei jeg skal ta. Ja ja. Jeg har i det minste slutta å røyke. Det får være en begynnelse på det som skal bli et liv. Er et liv.

Jeg får følge et råd fra en venn, som har sagt til meg at også tiden er en venn. Så da er det  vel bare å finne fram snusboksen, koke kaffe og vente på en åpenbaring. I mellomtiden skal jeg nyte å være forelsket, så får vi se hvorvidt det er varig. Nesten på rim.


Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

10 svar til Should I stay or should I go?

  1. Kjekt å starte en morgen med Sunniva! 🙂

  2. Rolf Bersås sier:

    Like det du skriver, men å flytte te Oslo er vell drøyt da 😉

    • Takk Rolf! Ja jeg vet jo at du er en av dem som vil ha meg hjem igjen, og det er godt å vite! 🙂 Foreløpig tar Oslo vare på meg, og det er jo faktisk ikke så langt til Stavanger. Lover å komme hjem ofte.

  3. Line sier:

    Har ikke lest bloggen din før, men det skal jeg jommen meg begynne å røre 🙂 Du forklarer akkurat det jeg føler om Stavanger (som mitt nye sted) og Oslo/Tønsberg som hjemsted.

  4. moioioi sier:

    Fint innlegg, søtnos. Har kjent på «de samme » følelsene en stund nå. Usikker framtid er både skummelt og spennende. Men gleder meg til sommer med deg ❤

    fred og kjærlighet

    • Tusen takk søta 🙂 Ja, det er en ambivalens knyttet til det meste i dette livet, men det er kanskje bare sunt? Det setter i alle fall i gang noen tankeprosesser. Jeg gleder meg også veldig til det. ❤

      Peace & love

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s