Størst av alt, ikke sant?

Det er mange ting i verden man kan driste seg til å stille spørsmål ved. Det er mye vi ikke vet. Nysgjerrigheten driver oss til å stille alt til veggs: grave, spørre, finne ut. Kunnskapsbehovet og behovet for å vite hvordan verden henger sammen er dypt forankret i mennesket. Vi blir urolige av å ikke vite. Nervøse. Vaklende på stylter, i det vi strekker oss lenger enn langt for å få rede på alt som ligger ukjent foran oss. Som for eksempel hvordan verden vil se ut om hundre år. Vi kan gjøre analyser og forske, trekke konklusjoner eller antakelser basert på historiske erfaringer. Vi kan tro at det vil komme kriger, antagelig en tredje verdenskrig – selv om vi ikke håper det. For all del, vi vil ikke ha krig.

Kanskje blir det slik at vi reiser med tidsmaskiner for å komme til andre siden av jorden, eller til månen for den del. Kanskje er det der vi holder hus? Eller var det på Mars? Skrekkscenario: Kan det tenkes at flere og flere mennesker – arbeidere – blir erstattet av roboter? At mennesket til slutt taper mot maskinene? At vi ender opp som slaver av et maskinistisk diktator-velde som vi kan takke oss selv for? Skrekk og gru. Jeg ønsker meg ikke en slik framtid, så jeg velger å håpe at det er behov for arbeidskraft fra menneskehender og menneskehoder også i framtiden. Misforstå meg rett – jeg vil gjerne fortsette med kaffemaskin. Jeg har, for å si det rett ut, ikke tenkt å investere i en personlig barista helt enda. Nei. Og kaffekjelen beholder jeg også. Ingenting er som å koke kaffe på kjele, helst langt inn i skogen. Kanskje de finner opp en portabel Nespressomaskin for det urbane storbymennesket som drister seg på tur en gang i året? Og hvem er forresten disse ”de” som finner opp alle disse tingene? Jeg er nesten mer nysgjerrig på dem enn på hva de finner opp, og i tillegg hvilket potensiale de kunne hatt andre steder. Oppfinnere burde for eksempel være mer synlige i den offentlige debatt. Hvis de er så lure at de kan finne snedige løsninger for allslags, så kan de vel komme med noen innspill om et og annet samfunnsnyttig av og til. Ikke? Det er mye vi kan tenke og tro om framtiden, men det blir stort sett bare med synsing og antakelser.

Vi vil vite nyttige og unyttige ting. Da er det er jammen deilig å vite at det er god plass oppi toppen, og at ikke alle trenger å vite de samme tingene. Det er godt å vite at vi er ulike, og at vi har våre områder hvor vi får være eksperter i eget liv. Noen ganger finner vi eksperter som ikke får være det i eget liv. For eksempel rusavhengige, som sjelden tas med i demokratiske prosesser omkring sine egne behov. Det er for øvrig en annen debatt. Lurer på hvor mange penger vi bruker på å tilegne oss kunnskap i verden? Tenk på alle avisene, bøkene, databasene, utdanningsinstitusjonene, innleide konsulenter, rådgiverstillinger, forskere. Det er nok litt av noen summer.

Det er litt av et mas noen ganger, dette med kunnskap og vitenskap. Noen ganger er det befriende å bare sette seg rett ned, la oss si ute i skogen, med kaffekjele og barføtter i mosen. Tilbake til det nære og kjære. Det vi kanskje alle lengter etter i blant. Langt der inne i skogen vet man i hvert fall ganske sikkert at man ikke trenger å vite så forferdelig mye. Det holder på en måte å vite at verden finnes, at det bor mye forferdelig, men også mye vakkert i den. Så kan man sitte der i skogen på en stubbe med kaffe i koppen, ekorn over hodet, et og annet fuglekvitter, en bekk som sildrer eller en elg som lurer, og tenke på hva som er viktig. For hva er det i oss som driver verden videre, som gjør at vi orker å fortsette kampen for en bedre verden – selv når vi er alene? Jeg tror det må være noe meget komplisert samtidig som det er svært enkelt. En liten stor ting som ingen forstår men alle vet om. Noe som binder oss sammen, som er grunnstoffet i solidaritet og medfølelse. Et slags lim i verden. Et grunnleggende behov, eller et dyptgående ønske om mening og fellesskap. En indre drivkraft som gjør at vi føler oss svake og sterke samtidig. Som kan ta oss like fort til himmelen som til helvete. Som kan gjøre oss svake nok til å skille mellom det viktige og det uviktige, og sterke nok til å kjempe for det vi tror på og det som betyr noe. Rett og slett. Det kan være allslags. Men jeg tror mest av alt det handler om én ting. Som for eksempel at man elsker noen. For det bare vet man. Man håper i alle fall at man vet. Ja, det tror jeg nok. Størst av alt, vet dere vel.

Dette innlegget ble publisert i Generelt, Månedens filosof. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s