Stillinger i fengslene – ikke rakettforskere til outer space.

Ja dette er altså helt ferske overskrifter fra NFFs fagblad på nett. Sånn er det. Å være alene på jobb i fengsel, er ikke uvanlig. Det er ikke heller noe nytt at fengslene i Norge er underbemannet. Soningskøen har gått ned, ja flott, men det hjelper lite når bemanningsnivået er som det er i dag. At «noen» som har mulighet til å gjøre «noe» ikke bekymrer seg nok til å ta grep er utenfor min forståelseshorisont. Vi snakker ikke om en romsonde from outer space som skal stanses. Det er ikke rocket science. Det er ikke en verdensomspennende katastrofe som krever NASA-folk i spesialsydde drakter for å løse oppgaven. Nei. Det trengs ressurser i form av penger for å opprette stillinger til folk, slik at hull i turnus blir fylt opp. Slik at ingen må være alene på jobb. Slik at kriminalomsorgen kan gjennomføre straff på en måte som gagner samfunnet, på en måte de trives med – uten å være redde på jobb.

Fengselsbetjent, 25 år, drept av innsatt i Sverige.

Det er tungt å måtte lukke luka i ansiktet på noen som trenger hjelp fordi man ikke har tid. Det er forjævlig at «Per» ikke får dusje eller lufte seg i dag fordi det ikke finnes noen som kan låse ham inn og ut. Det skal ikke være luksus å sitte i fengsel, men å dusje eller å få seg en tur i luftegården er et absolutt minimum slik jeg ser det. For å hindre tilbakefall etter løslatelse er rehabilitering helt sentralt. Flere innsatte har også rusproblemer og trenger oppfølging i forhold til dette. Og slikt noe tar jo tid! Og krever sillinger.. Noen av fengslene har rusenheter og løslatelseskoordinatorer, men langt fra alle.

Det verste for de ansatte er å måtte gå på jobb med vondt i magen av frykt for hva som kan skje på jobb. Det er en ting å ikke få gjort den jobben man ønsker, men å attpåtil gå til sin egen arbeidsplass og være redd – det burde være unødvendig. Men realiteten er slik: flere fengselsbetjenter går på jobb og er redde. Det hender noen gråter i pausene eller når de kommer hjem. Og hva gjør det med et menneske å være redd på egen arbeidsplass? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, men lista er lang. Stress, sykemeldinger, utbrenthet, kynisme, utvikling av negative holdninger framfor yrkesstolthet, omskolering, søvnproblemer og så videre. Dette er også utgifter for samfunnet, og hadde noen regna på det er jeg sikker på det hadde vært rimeligere å opprette noen ekstra stillinger.
Men det skal da strengt tatt ikke handle om penger? Vi lever i verdens rikeste land. Det er som sagt ikke rakettforskning eller høyteknologisk utvikling vi snakker om. Vi har både ressurser, folk og kompetanse. Jeg håper Faremo forstår dette og tar det inn over seg at folk kan dø på jobb. Det har skjedd i Sverige nettopp at en ung jente på 25 år ble slått til døde på jobb.

Jeg føler meg maktesløs og sint av å tenke på at det må skje noe slikt før «noen» reagerer. Lykke til med møtet i morgen, Geir Bjørkli. Hils Grete og forklar henne dette så hun forstår det godt nok.

Dette innlegget ble publisert i Politikk, Uncategorized og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s