Kampen mot HIV/AIDS i Sør-Afrika

Jeg kjenner en 17 år gammel jente som har AIDS.

Jenta jeg kjenner lider nød og gråter.

Hun vrir seg i smerter og svetter i varmen.

Jenta jeg kjenner viser omsorg og velkomst.

Hun favner sitt folk, og behandler fremmede som venner.

Jenta jeg kjenner er ung, men også gammel og vis.

Hun bærer kunnskap om livet og tradisjonen.

Jenta jeg kjenner er liten og ydmyk.

Hun har et ønske om å leve, om å bli stor og selvstendig.

Jenta jeg kjenner står i fare for å gå under.

Hun lever i spenning mellom liv og død.

Jenta jeg kjenner har familie som elsker henne.

Hun er søsteren til mange. Hun er datteren til flere.

Hun er moren og bestemoren, oldemoren og tippoldemoren.

Hun er tanten og niesen. Hun har sønner og fedre, ønkler og fettere.

Jenta jeg kjenner er slående vakker, men stygt mishandlet.

Hun lever et liv som ingen skal tåle.

 

Jeg kjenner en 17 år gammel jente som har AIDS.

Hun blør for seg selv, for sine døtre og sønner.

Hun strever for sine mødre, for sine fedre.

Hun blør for verden og for sitt folk.

Dere kjenner henne dere også.

Navnet hennes er Sør-Afrika.

Kampen mot HIV/AIDS i Sør-Afrika – hva kan sosialarbeideren bidra med?

 

Sør-Afrika er et sammensatt land, og står derav overfor store utfordringer. En av de største er HIV.  Sosialarbeideren er en etterspurte deltager i kampen mot HIV (UNAIDS, udatert). 39,5 millioner mennesker i verden er smittet av viruset. Tallet er økende. I 2006 døde 2.9 millioner mennesker av AIDS. 70 % av disse i Afrika sør for Sahara, som er verdens episenter for HIV/AIDS (UNAIDS, 2006). Hva kan vi bidra med for å bremse denne skremmende utviklingen?

Arbeid på lokalsamfunnsnivå har vist seg å være effektivt. Vi som sosialarbeidere er utdannet til å drive samfunnsarbeid, med utgangspunkt i norske forhold. Disse vil være annerledes i Sør-Afrika. Hvilke kunnskaper trenger sosialarbeideren i bevisstgjøringsarbeid på lokalsamfunnsnivå i Sør-Afrika?

Humant Immunsvikt Virus (HIV) angriper en av immunforsvarets viktigste celler, CD4 cellen, og setter kroppen ut av stand til å forsvare seg mot sykdommer. Når immunforsvarets CD4 celle ligger på ¼ av normalnivå kalles tilstanden AIDS. AIDS, som etterfølger av HIV, er en forkortelse av det engelske navnet Acquired Immune Deficiency Syndrom. På norsk sier vi ervervet immunsviktsykdom (Helsenytt, 2001). Mennesket blir rammet av smertefulle sykdommer som til slutt suger livet ut. Epidemien har fått fatale konsekvenser både for samfunn og individ. Det kan ikke forventes at vi skal se saken fra alle eksisterende perspektiv, men noen kommer vi ikke unna. De strukturelle forholdene er høyst relevante for utviklingen av epidemien. Individets handlinger spiller en sentral rolle. Normer og verdier er annerledes i Sør-Afrika. Innlærte holdninger må studeres for å forstå hvordan vi kan arbeide mot en holdningsendring rundt HIV/AIDS. For å kunne forstå og respektere menneskene vi skal arbeide med, må vi sette oss inn i deres kultur (Wallin Weihe, 1996).

 


Sterke krefter

Hvorfor har HIV-epidemien hatt en så eksplosiv utvikling i Afrika? Flere faktorer spiller inn. Sør-Afrika har en noe spesiell historie som antas å ha bidratt til utviklingen av epidemien. Kunnskap om denne er også bakteppet for vår forståelse av kulturen. Selv om Sør-Afrika i 1994 ble et demokratisk land, har årene med apartheid satt sine spor (Sachs, 2000). International Federation of Social Workers (IFSW) støtter seg til FN-konvensjonen av 21. desember 1965 om eliminering av alle former for rasediskriminering (IFSW, 1996). Apartheid- regimet medførte rystende brudd på Menneskerettighetene av 10. desember 1948 (FN, 1948), og gikk imot fundamentale verdier i sosialt arbeid (IFSW, 1992, 2001). Apartheid gikk inn for å skille hvite fra svarte mennesker gjennom en rekke tiltak (Sachs, 2000), noe som overkjørte prinsippene om sosial rettferdighet (IFSW, 2001). Svarte ble tvangsflyttet til utkantsområder langt i fra byene. Denne segregeringen førte til splittede familier og fattigdom. Veien til jobb ble mangedoblet for flere. Helse- og undervisningstilbudet var elendig. Ikke alle områder hadde tilgang til elektrisitet. Informasjon om HIV/AIDS ble ikke gitt. De svarte måtte gå på egne skoler, med overfylte klasserom, underkvalifiserte lærere og manglende ressurser. Da apartheid ble oppløst strømmet folk til fra andre deler av Afrika. Det antas at flere av disse var HIV-positive i og med at de kom fra land hvor HIV florerte (Sachs, 2000).

 

Oppløsningen gav mennesker rett til å bosette seg hvor de ønsket, og uformelle bosetninger ble etablert. Slike bosetninger var problematiske. Også her var tilgang til elektrisitet og vann  begrenset. Et annet problem var og er fremdeles politistyrken. Før 1994 arbeidet både svarte og hvite polititjenestemenn kun for å tjene apartheidregimet. I ettertid reagerer de med forakt, og arbeidsmoralen er dårlig (ibid). Oppklaringsprosenten på mord er 12 % (Mc Cafferty, 2003). Voldtekter blir i dag ikke tatt alvorlig. Voldtekt fratar kvinner retten til å bestemme over egen seksualitet. Kvinneundertrykkelsen i Sør-Afrika er et stort problem. Voldtekter bidrar direkte til spredning av HIV. En rapport anslår at minst 55.114 kvinner ble voldtatt i 2004/2005 (Pembrey, 2007).

Ut ifra et vestlig individualistisk perspektiv ansvarliggjøres individet for sine handlinger (Askeland og Døhlie, 2006). I et land som Sør-Afrika blir dette urettferdig. HIV-epidemiens utvikling vedlikeholdes av og skyldes i stor grad forhold som ligger utenfor individets kontroll. Knut-Inge Klepp, professor i samfunnsernæring ved universitetet i Oslo, uttaler at de tre viktigste årsakene til epidemien i Afrika er fattigdom, fattigdom og fattigdom (Jakobsen, 2001). Helsetilbudet strekker ikke til på flere steder. Der det finnes helsestasjoner har mange ikke råd til å benytte seg av dem (ibid).
60-70 % av de totale sykehusutgiftene i Sør-Afrika går til HIV-pasienter (Palitza, 2007). Økende behov for pleie går parallelt med et økende behov for helsepersonell. Arbeidspresset og arbeidsbelastningen blir større for den enkelte. Dette vil føre til høyere sykefravær, dårligere arbeidsmoral og at flere helsearbeidere slutter i jobben (ibid). Landets helsesektor blir nødt til å hanskes med den økonomiske byrden dette innebærer. Direkte kostnader er knyttet til helsetjenester, medisiner og begravelser (Bollinger og Staver, 1999). Indirekte kostnader omfattes av tid som går tapt til å være syk, rekruttering og opplæringskostnader som følge av nyansettelser, og omsorg for foreldreløse barn (ibid). HIV fører til tapt arbeidskraft. Tap av unge mennesker i sin mest produktive alder går utover helhetlig økonomisk ytelse. I FNs Global Aids Report som kom i 2000 var den største bekymringen de økonomiske følgene av epidemien. Verdensbanken og andre med økonomiske interesser i Afrika er ikke blinde for epidemiens negative innvirkning på samfunnsøkonomien til en rekke land (Jakobsen, 2001). Sør-Afrika er i utgangspunktet ikke et økonomisk sterkt land. Kostnadene finansieres av landets sparepenger, og andre investeringer nedprioriteres. Dette fører til en signifikant reduksjon i landets økonomiske vekst (ibid).
Å leve med HIV

Det er ikke bare samfunnet som lider på grunn av epidemien. Individet må ikke overskygges av bekymring for samfunnsøkonomien. Sykdommene som følger av AIDS, står i kø. Kreft, sopp, tuberkulose, betennelse i deler av kroppen, blindhet og alvorlige utslett bare for å nevne noen. Mot slutten av livet klarer ikke den AIDS-syke å gjøre noe selv. Hun er helt avhengig av sine medmennesker. Den psykiske belastningen dette innebærer er over vår fatteevne. Når døden har kommet og dratt sin vei, etterlates familien. Barna blir tvunget til et ansvar de ikke er rede til. I Sør-Afrika lever det i dag nærmere 400 000 foreldreløse barn som følge av epidemien (Dorrington med flere, 2006). De traumatiske følgene for et barn som har sett sin mor dø av AIDS kan bli fatale. Et traume av denne karakter kan føre til varige men, ofte i form av Post Traumatisk Stress Lidelse. En slik lidelse medfører angst, depresjon og søvnløse netter (Cullberg, 1999). Et barn er avhengig av foreldres kjærlighet og omsorg. Når foreldrene blir borte må det finne noen som kan erstatte dem. Barnet trenger en voksen til å sørge for hus, mat, klær og skolegang (Kelley, 2003). Dette er helt elementære deler av dagliglivet. Det som vi i Norge tar for gitt er for en gjennomsnitts Sørafrikaner en reel bekymring.

 

Det eneste som kan hindre døden i å komme er medisiner. Anti Retro Viral (ARV) medisiner utsetter overgangen fra HIV til AIDS. Medisinene tilbys bare noen få i forhold til det totale antall smittede. I Norge gis medisiner fra det øyeblikket HIV konstateres hos en person. I Sør-Afrika må vedkommende vente til stadiet AIDS. Først når personen er blitt alvorlig syk, gis medisinene. Dette oppfattes som håpløst, og fører til at flertallet velger å ikke teste seg. De frykter å få bekreftet sin status, og konsekvensene om testen er positiv. Et menneske som knapt har råd til brød kan ikke forventes å ha råd til medisiner. Regjeringen går heller ikke inn for at alle som trenger det skal få medisiner. Den eneste muligheten for smittede er å søke seg inn på et helseprogram hvor medisinene gis gratis. Det er en påkjenning for et menneske å ta en HIV test. Det er en enda større påkjenning å få vite at testen er positiv. Den største påkjenningen er avslaget på en søknad hvor det gjelder liv eller død.

Stigmatisering og diskriminering er til hinder for kampen mot HIV (UNAIDS, udatert). Ordet HIV skaper direkte assosiasjoner til seksualitet. Stigmatisering har ført til at AIDS blir fornektet som problem både på individ- , lokalsamfunns- og samfunnsnivå (Stall og Mills, 2006).  Dette betyr at kampen mot HIV blir omfattende og utfordrende på alle områder.


Sosialt arbeid – et kontekstualisert begrep

Sosialt arbeid var ukjent i Sør-Afrika fram til 1920-tallet. Profesjonen ble utviklet på bakgrunn av en bekymring for den hvite delen av befolkningen hvor fattigdommen var økende (Healy, 2001). Den Tyske Reform Kirken i Sør-Afrika undersøkte situasjonen med økonomisk støtte fra «The Carnegie Corporation of New York». Rapporten som forelå i 1932 kom med anbefalinger om å etablere sosialkontor og utdanne sosialarbeidere (Drower, 2002). Først etter African National Congress (ANC) vant valget i 1994, skiftet fokus til de svarte innfødte.

Tilpasning av et fag tar tid, og de siste tretten årene har bare vært en begynnelse. Det er viktig å tilpasse og videreutvikle faget vårt hvor det utøves. Det må tas hensyn til flere aspekter. Metoder og modeller må justeres for å passe inn i den nye konteksten (Healy, 2001). Begrepet sosialt arbeid er kontekstualisert i den forstand at det springer ut fra den konteksten det dannes i. Det er viktig å være kritisk til verdiene i et samfunn når vi kontekstualiserer (Askeland og Døhlie, 2006) Å overføre erfaringsbasert kunnskap til en annen kontekst innebærer refleksjon. International Federation of Social Work (IFSW) har utviklet etiske retningslinjer for faget sosialt arbeid. Retningslinjene blir møtt med kritikk fordi sosialt arbeids verdier og etiske retningslinjer er knyttet til vestlig orientert individualistisk verdisyn. Dette virker ekskluderende i forhold til andre perspektiver (Healy, 2001). Kollektivistiske samfunn er vanlig i afrikanske land. Også i Sør-Afrika. Det handler om å ivareta kollektivet. Vi må fokusere på hvordan vi kan bruke kollektivet til noe positivt og nyttig. Hvordan må vi arbeide for at det skal gagne kollektivet?
Teori og praksis – refleksjon og handling

Å sette seg inn i HIV problematikken i Sør-Afrika er tidkrevende. Problemet er komplekst, og det har artet seg og fått konsekvenser på flere nivåer. Individer blir lidende, lokalsamfunn splittes opp og samfunnet møter økonomiske utfordringer. Det finnes flere teorier om og modeller for samfunnsarbeid. Vi kan sette oss inn i hva som har fungert tidligere. Noen vil vende blikket mot Uganda. ABC-strategien viste seg der å være effektiv; Abstain, Be faithful, Condomize. Antall HIV-smittede i Uganda har gått ned med 70% siden 1990-tallet (Stoneburner og Low-Beer, 2004).

I et kollektivistisk samfunn vil det være hensiktsmessig å ta utgangspunkt i et lokalsamfunn. Interesser og behov er felles, noe som gjør det lettere å arbeide mot en felles målsetting. Gjennom mobilisering og gressrotbevegelser vil muligheten til politisk innflytelse øke. Flertallet i et lokalsamfunn står sterkere i kampen mot HIV/AIDS enn individet. Over hele verden viser mennesker som lever med HIV et stort engasjement og forpliktelse i forhold til lokalsamfunnsarbeid (IFSW, 2000). Sosialarbeidere har ofte ledet slikt arbeid og mobilisert lokalsamfunn i respons på HIV/AIDS (ibid). Vi kan ikke belære mennesker med kunnskap som finnes i et pensum der vi selv har formet innholdet. Det ligger ingen respekt i å påtvinge andre mennesker vårt eget idealbilde av «det gode mennesket»(Freire, 1970). Det er viktig at sosialarbeideren er bevisst sin rolle som igangsetter. Vi må gjennom kommunikasjon skape tillit og en felles plattform for videre arbeid (Laverack, 2005).  Vi må sikre at deltagerne i et fellesskap er likeverdige (Freire, 1970). I WHOs Alma-Ata Deklarasjon står det at mennesker har en rett og en plikt til å delta individuelt og kollektivt i planlegging og implementering i arbeid med sin egen helse (Laverack, 2005).
 

Undertrykte grupper kan ikke vite at de er undertrykte før de blir bevisste på dette (Freire, 1970). Kunnskap er makt. Bevisstgjøring om HIV/AIDS setter mennesker i stand til å handle. Kunnskap om hvordan og hvorfor HIV spres setter mennesket et i stand til å velge å handle på en hensiktsmessig måte for å unngå smitte. President i Sør-Afrika, Thabo Mbeki, har med støtte fra sin regjering vedtatt at seksualundervisning ikke skal gis i skolene. Dette begrunnes med at seksualundervisning virker oppmuntrende til tidlig seksualdebut (Jakobsen, 2001). Vi vet i dag at dette ikke stemmer (ibid). Seksualundervisning gir barn og unge informasjon som er viktig for å unngå seksuelt overførbare sykdommer og HIV. Statistikker viser også at debut alderen ikke går ned. I en undersøkelse blant studenter bekreftes det at alle intervensjoner vil ha noe effekt  på kunnskap og holdninger (James med flere, 2004). Bevisstgjøring må skje på en troverdig og forståelig måte for å oppnå god effekt. Budskapet må være tilpasset dem som skal bevisstgjøres. Språket må være forståelig og kunnskapen må formidles av en som innehar tillit (UNAIDS, udatert).

 

Sosialarbeideren må ha kunnskap om hvordan tillit opprettes og opprettholdes. Guevara uttalte at tillit oppstår i et fellesskap hvor grunnlaget er medmenneskelighet, medfølelse, kommunikasjon, kjærlighet og ydmykhet (Freire, 1970). Sosialarbeideren kan inngå i et slikt fellesskap med dette grunnlaget og med gode intensjoner. Det er tidkrevende å bygge opp en slik tillit, men nødvendig.  Som internasjonal sosialarbeider på oppdrag har man en tidsramme for å gjennomføre et prosjekt (Askeland og Døhlie, 2006). En løsning kan derfor være å benytte seg av en «stakeholder» (Hook, 2004) – en nøkkelperson. Dette kan være en som bor og/eller arbeider i lokalsamfunnet. Gjennom sitt engasjement for lokalsamfunnets helse vil dette være en bærekraftig person som folk har tillit til. Sykepleier Georgia Sadler brukte en ganske enkel metode i bevisstgjøringsarbeid. Hun ville opplyse kvinner i et svart lokalsamfunn i San Diego om brystkreft. I stedet for å bruke seg selv som informant, lærte hun opp kvinner som jobber i skjønnhetssalonger. Disse kvinnene opplyste sine kvinnelige kunder i en avslappende kontekst. Sadler forstod at dette var riktig setting for å motta informasjon. Antall kvinner som oppsøkte lege for undersøkelse steg betraktelig (Gladwell, 2000). Sosialarbeideren kan benytte seg av en slik metode i bevisstgjøringsarbeid i Sør-Afrika. Spesielt i byene hvor det finnes flere skjønnhetssalonger og frisører.

Sosialt arbeid formes i spenningsfeltet mellom individ og samfunn (Askeland og Døhlie, 2006). Samfunnsstrukturer legger føringer for hvor sosialt arbeid skal utføres. Sosialt arbeid er en respons på de økonomiske, politiske, sosiale og kulturelle forholdene som fører til undertrykkelse. Statistikk viser at sosialt arbeid fremmer stabilitet mer enn det skaper endring (ibid). Thompson mener sosialt arbeids fokus bør balansere mellom å få til sosial endring og beholde sosial stabilitet (Thompson, 2000).

Sosialt arbeid i Sør-Afrika og bevisstgjøring om HIV vil rette seg mye mot å få til en sosial endring. Stigmatisering må tas tak i sammen med diskriminering. Det må skapes en holdningsendring som igjen kan føre til en handlingsendring. Utviklingen av epidemien er allerede kommet så langt at det kanskje er for sent til å reversere den (Jakobsen, 2001). Vi må derfor også arbeide mot at å stabilisere situasjonen.

Gjennom sosialarbeiderutdanningen tilegner vi oss kunnskap i form av teorier. Utdanningen gir oss innsikt i sosialt arbeids formål. Gjennom rollespill og praksis tilegner vi oss ferdigheter, og vi blir bevisste våre holdninger. Fagets verdigrunnlag står sentralt i utdanningen. Vi blir utfordret til å tenke kritisk og til å utøve etisk refleksjon.  Samfunnsarbeid og arbeid med grupper er arbeidsmetoder vi får innblikk i. Gjennom slike arbeidsmetoder skal vi kunne forebygge, redusere eller løse sosiale problemer. Howe skiller mellom teorier for sosialt arbeid og teorier om sosialt arbeid (Howe, 1987). Teorier for sosialt arbeid forklarer mennesket og dets handlinger. Teorier om sosialt arbeid forklarer hva sosialt arbeid dreier seg om. Med noe justeringer kan teorier for sosialt arbeid implementeres i teorier om sosialt arbeid og settes ut i praksis (ibid).

Damgaard og Nørrelykke uttaler at utdannelsen av profesjonelle hjelpere er livslang (Damgaard og Nørrelykke, 2001). Læringsprosessen er langt ifra veis ende etter studiene. Både faglige og personlige kvalifikasjoner skal videreutvikles gjennom erfaring og praksis.

«Vi har alle AIDS»

 

Vi som sosialarbeidere ble involverte den dagen fundamentale verdier i sosialt arbeid ble brutt, og bør i solidaritetens navn føle et ansvar. Den sørafrikanske regjeringen har satt i gang omfattende intervensjon både i form av forebygging og behandling. Til tross for iverksatte tiltak er antallet nye infeksjoner stigende. Flere kampanjer drives ved hjelp av massemedia (Pembrey, 2007). Dette ekskluderer dem som ikke har tilgang på radio eller TV. Tiltak må settes i gang for å nå bosetninger i perifere områder. Epidemien har i Sør-Afrika nådd et stadium hvor et økende tall mennesker dør av AIDS. Konsekvensene av epidemien er så komplekse at den må nedkjempes av flere konstitusjoner. Jo flere ulike grupper som gjør en innsats, jo bedre. Dette gjelder både faglige formelle og ikke-faglige uformelle grupper (Hook, 2004). Det finnes uttallige intervensjoner når det gjelder både forebyggende og stabiliserende arbeid. Det finnes ikke noe fasit svar på hva som er den beste måten å arbeide på. Det er viktig at de som har noe å bidra med får anledning til å delta.
Sosialarbeidere har absolutt noe å bidra med. Både basert på det vi lærer i utdanningen, og ferdigheter vi utvikler. Det viktigste for oss utover dette er å være bevisste hvordan vi arbeider i en kontekst hvor mange hensyn må tas. Der det finnes behandling må vi gjøre denne tilgjengelig for alle. Å trygge den utsatte gruppen på at det finnes behandling skaper håp. Gjennom å skape håp minsker frykten for AIDS og det blir lettere å gjennomføre testen og oppsøke hjelp.

Vi må lytte til dem vi skal arbeide sammen med, og enda viktigere, ta hensyn til det de sier. Vi må kjenne til og respektere de sosiale normene som springer ut av kulturen de lever i. Vi må sette oss inn i de kulturelle spillereglene for å bedre kommunikasjonen (Dahl, 2001).

AIDS kjenner ingen sosiale, rasistiske eller kulturelle barrierer (IFSW, 2000). Likevel er det de fattige som er hardest rammet. Epidemien har forverret forskjeller og undertrykkelse. «Vi har alle AIDS» er et ordtak brukt i en kampanje mot HIV. Nærmere 40 millioner mennesker har HIV/AIDS. Epidemien er et problem på alle verdens kontinenter, i større eller mindre grad. Alle kan bli smittet ved atferd som innebærer risiko. Dette er et problem som angår oss alle. Å si noe annet vil være å bidra til epidemiens utvikling.

Dette innlegget ble publisert i Artikler, Dikt, Uncategorized og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s