Et kollektivt ansvar

”Det sitter en gammel mann på bussen. Nesten helt bakerst. Hodet hans vipper framover og ned mot fanget. Han holder omkring en liten blank flaske, som om det var det kjæreste han hadde. En slags liten bestekompis som alltid er med. Han mumler noen utydelige ord, men ikke ubetydelige. – Jeg tenker nesten bare på krigen, jeg, kunne jeg såvidt høre ham si.

Han får øye på to eldre og penere damer som sitter to seter foran seg. – Skal dere hjem? Damene later som om de ikke kan høre ham. De er åpenbart ubekvemme. Han ser rundt seg og søker andres blikk, blikk som bekrefter at han finnes. At han ikke bare er avskjært fra virkeligheten som foregår på bussen den dagen. Alle ser en annen vei. – Skal dere hjem? Spør han, litt høyere og tydeligere. Ikke truende. Ikke uhøflig. Ingen svarer. Han strever med å fokusere på hvor bussen befinner seg slik at han kan gå av på rett holdeplass. Han lener seg ut mot midtgangen for å bedre kunne se. Det er like før mannen tipper over til den andre siden hvor jeg sitter, men han greier å holde seg igjen. Jeg kjenner lukten av mannen. Den sår liten tvil om hva den lille flasken rommer.

Noen trykker på stopp knappen, og bussen svinger til siden. Mannen prøver å reise seg, men det er vanskelig for ham, og når han endelig står oppreist kjører bussen videre. Han banner. – Faen.

Han trykker på knappen og reiser seg opp atter en gang. Mer bestemt denne gangen. Bussen stopper og han går mot utgangen. Han er dårlig til beins og overstadig beruset. Han bruker lang tid på å komme seg ned de to trappetrinnene i midten av bussen. Bussjåføren følger med i speilet. Mannen blir stående nedenfor trappen og se på en liten mann med hatt som sitter der. – Nå må du gå av, sier mannen med hatt til ham. Det sitter en gammel dame der også. – Bor De ikke like i nærheten her? Sier damen til ham. Hun er vennlig. Han løfter blikket og ser på henne, litt forskrekket. – Jo, svarer han. – Da må De vel gå av bussen? Han holder seg godt fast, men blir stående å gynge fram og tilbake.

Bussjåføren begynner å bli utålmodig. Så blir han sint. – Nå kommer du deg ut av bussen! Nærmest brøler han. Mannen reagerer nesten ikke. Han er for opptatt med å holde seg fast for å ikke svimle over ende. Bussjåføren lukker dørene og skriker, – Sett deg ned!!! Jeg kan ikke kjøre rundt med deg stående i bussen. Det må du vel forstå! Mannen står støtt gyngende.

Bussjåføren jobber hardt med å få opp avlukket han sitter i. Omsider får han åpnet den og stormer bakover i busse. Han griper tak i den gamle mannens arm og fører ham mot utgangsdøra. – Kom igjen! Ut med deg! Mannen sjangler ytterligere og ser svært forskrekket ut. Han snubler ut døra, etter at sjåføren har nærmest dyttet han ned trinnet til fortauet. Mannen greier ikke holde balansen. Han ramler og blir liggende på kne med begge hendene mot bakken. Han rister på hodet, men sier ingenting.

Øynene i bussen ser ikke lenger en annen vei. De er rettet mot mannen som kaver for å komme seg opp. Bussjåføren klapper hendene sammen som for å børste skitten av dem, setter seg på plass og lukker døra. Bussen kjører videre.”

 

Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet når jeg tenker tilbake på denne episoden. Jeg sa ingenting. Jeg grep ikke inn. Jeg gjemte meg litt bak en seterygg i håp om å ikke bli sett. Jeg skulle gått av bussen og hjulpet mannen på bena. Eller geleidet ham ut av bussen før han ble overmannet av en utålmodig bussjåfør som skulle rekke lunsjen sin, tre av vakten, eller simpelthen bare holde rutetidene. Men jeg gjorde ingenting i min lamslåtthet og en slags ansvarsfraskrivelse. Kanskje fordi jeg var flau. Kanskje fordi jeg var redd. Eller bare ikke hadde mot nok til å reagere, åpne kjeften og si til bussjåføren hvilken stor drittsekk jeg syns han var.

I ettertid har jeg tenkt mye på denne episoden og flere lignende. Så har jeg lurt på om det koster meg mer å ha dårlig samvittighet i ettertid, enn det faktisk ville kostet meg å gi beskjed der og da når jeg synes noe er urimelig eller riv ruskende galt. Svaret er nok ja. Det koster meg mer å ikke gi beskjed. Derfor skal jeg bli flinkere til å bruke stemmen når jeg ser at andre blir urettferdighet behandlet eller utsatt for diskriminerende holdninger. Det ligger dypt forankret i mine verdier at likebehandling og rettferdighet er et kollektivt ansvar. Det betyr også at det er et ansvar på et mikronivå. Det må vi ikke glemme.

Dette innlegget ble publisert i Generelt, Uncategorized og merket med , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Et kollektivt ansvar

  1. ingrid ø sier:

    Fint skrevet, Sunniva! Jeg har også tenkt mye på dette i det siste, og jeg har oppdaget noe. Når jeg først hadde sagt i fra én gang, ble det veldig mye lettere neste gang, og neste gang. Jeg har vel ikke akkurat redda verden enda med håndsutrekningene mine, men det føles godt å handle etter hjertet. Lykke til!

    • Hei Ingrid 🙂 Takk for kommentar! Jeg tror også det er lettere etter første gangen. Det er en terskel å gjøre det, men vi må være flinkere til å tenke hva det kan bety for andre mennesker. «Be the change you want to see in the world.» Begynne i det små. Det tror jeg er viktig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s