Ny i Oslo

– fra privat til profesjonell og om skyer som står stille.

Det er ikke bare bare å være ny i storbyen Oslo. Så tenker du kanskje at Oslo ikke er noen storby, og det er det kanskje ikke. Men for en landsens jente fra Stavanger er det jo det. Alt er relativt, og i et relativt perspektiv er Oslo en relativt stor by og Stavanger er den fineste landsbygda i Norge med bystatus.

Det må uansett love godt når jeg første dagen i storbyen Oslo blir satt på en stol rett foran Statsminister Jens på valgkampåpning:

Jeg samler så mange inntrykk jeg kan i løpet av en dag og observerer storbymenneskene med forundring, glede og nysgjerrighet. Er de annerledes enn hjemme? Annerledes enn meg? Kanskje ja. Kanskje nei. Et litt morsomt fenomen i en slik storby er tidlige morgener når folk er på vei til jobb. De er faktisk av meget stor underholdningsverdi. Alle i Oslo er for øvrig på vei noe sted.

Morgenmenneskene

For det første må det nevnes at det er ekstremsport å sykle til jobben på et sådant sted. Nær døden opplevelsene kan allerede telles. Man skal altså IKKE sykle til jobben uten å kunne trafikkreglene. Man skal også kjøpe hjelm. Mamma sier jeg må sykle på fortauet, men da kan jeg likegreit gå. Fortauet er nemlig fylt av menner og damer i dress og kjoler med høye hæler og takeaway kaffe fra Deli De Luca. Apropos det andre: Takeawaykaffe. Jeg har vært på foredrag med Magne Gundersen fra Luksusfellen flere ganger og må smile for meg selv når jeg ser disse heseblesende slipsfolkene på vei til jobben med takeawaykaffe som de balanserer i den ene hånda et stykke ut fra kroppen og med telefonen på øret i den andre. Dette med Gundersens parodiering av dem i bakhodet. Vet dere hva det koster? Et sted mellom 20 og 32 kroner. Vi kan ta utgangspunkt i 27 kroner. I løpet av et år har vi ca 230 arbeidsdager. 27 ganger 230 er hele 6210 kroner i løpet av et år! For kaffi! Disse slipsnissene har garantert Nespressomaskiner på jobb av dyreste sort. Jeg håper helst de har kaffemaskin som det også står Fairtrade på, slik vi har på jobben.

Midt i blinken av og til, men kanskje ikke hver eneste dag?

Naken nabo

Vi bor i bygård. Det er veldig spennende. Siden jeg fremdeles driver og røyker er jeg stadig på den lille balkongen. Der ute er det om å gjøre å ikke snakke i telefonen for mye, ikke slippe en fjert og ikke feste blikket mot naboers vinduer. Ekkoet forsterker alt man sier og gjør og man vet aldri helt sikkert hva man blir vitne til fra en bygårdsbalkong til en annen. Jeg var rask med å knipe øynene sammen da den svært fyldige, lite attraktive og middelaldrende naboen hadde glemt å trekke for gardinene før han hadde kledd på seg – eller kanskje det var etter han hadde kledd av seg?? Huttetu. Jeg tåler litt altså, menne. Jeg skal jo bo her en stund.

Det er fint å sitte på balkongen når det er sol. Det er forøvrig fint når det regner også, fra innsiden, og etter det har regnet når solen skinner gjennom skyene:

Balkongkos i sol

Balkongkos i regn

Etter regnet..


Fit i en fei!

Er du på treningsstudio i Oslo, ja, da vet du sikkert hvordan det er på samlebåndsfabrikk. Det er jo litt slik det ser ut og nødvendigvis føles? Eller? Det er jo litt komisk med så mange tredemøller og romaskiner og ellipsemaskiner på et sted. Jenter som pynter seg for å gå på trening. Gutter som sitter og flekser uten vekter på stanga. Nei nå er jeg litt stygg, jeg vet jo det. Jeg er i prinsippet litt i mot hele treningskonseptet når det foregår på studio, men prinsipper er fravikelige under visse omstendigheter så jeg har selvsagt fått meg medlemskap i fitness express eller express fitness. Så nå skal jeg bli fit i en fei! Hvem vet – kanskje jeg også begynner å pynte meg for å gå på trening? Neppe. Men det er jo en artig tanke.


Privat, personlig og profesjonell praksis – noen refleksjoner

Jeg har tenkt i det siste på grensene mellom privat, personlig og profesjonell. Det er ikke lett for en geléklump av følelser som jeg er, å navigere mellom disse. Jeg er her av private grunner, men også på grunn av en jobb. De fleste vennene jeg har eller som er meg bekjent i Oslo er også mine kolleger. Men i fagbevegelsen er vel alle kamerater?

Min holdning: Jeg vil helst at menneskene jeg omgås skal kjenne meg og vite litt om meg, på samme måte som jeg ønsker også å kjenne dem. Derfor er jeg åpen med mennesker jeg treffer, enten de er selgere av =Oslo, potensielle nye venner, blogglesere, kolleger eller andre som har fiffige titler. Kanskje deler jeg også det noen vil plassere i kategorien personlig eller kanskje til og med privat, uten at jeg går over mine egne grenser. Hva er det som er privat? Hvor går grensene for hva som er OK å dele? Er det greit å være personlig, og hvor går grensene til det private? Kan man tillate seg å være privat hvis man også klarer å være profesjonell? Eller bør man bare være personlig? Hva som er privat for deg er kanskje ikke det samme for meg. Man kan kanskje prøve å være privat uten å være nærgående i forhold til andres grenser og profesjonell uten å være overflatisk eller arrogant? Digresjon: Det affiserer meg for øvrig ikke om folk har fine titler eller om de selger gatemagasinet. Jeg vil jo vite hvem folk er. Hvem er du? Hva tenker du om slik eller sånn? Jeg er sulten på å lære, kjenne, forstå, få nye perspektiver. Men jeg ser og forstår godt at vi er forskjellige. Noen er mer reserverte enn andre og vil beholde et rom til seg selv enn andre vil. Noen er kanskje også naturlig arrogante… om sant skal sies. Misforstå meg rett, jeg har også private rom, men jeg er er likevel opptatt av å reflektere over disse tingene. Jeg forventer ikke at alle jeg omgås har samme grenser som meg hva angår personlig eller privat. Jeg er kanskje for personlig for noen og må være det bevisst, slik at jeg ikke blir såra og vonbråten på slutten av en dag. Noen sier det er fint å være personlig uten å bli privat. Men igjen så kommer det vel an på hvem man snakker med og hva man snakker om? Konklusjonen er likevel at jeg skal prøve å ha et privat, personlig og profesjonelt forhold til anliggende.
Smileys, post, musikk og skyer

Endelig har jeg begynt å få post. Det veltet ut av postkassen i dag da jeg fikk en hel haug videresendt post. Min nabo Vegard hadde krysset av gammel adresse og skrevet på ny med oppmuntrende smileys på hver eneste konvolutt. Da gjør det ikke så mye om det egentlig var regninger nesten alt i hop. I tillegg kom det bursdagspakke fra Hildemor: ”Stavanger – det er ingen filleby. Sanger fra Stavanger gjennom 200 år”, en bok som kan komme godt med. Jeg har selvsagt drasset med meg både piano og gitar, så her blir det liv! Meg og Cecilie som jeg bor med skal starte husband. Noe som selvsagt er og blir et særdeles privat anliggende.

Jeg har fått fint og lyst kontor med navneskilt og utsikt. I går kjøpte jeg rosa kontorblomst og duftlys. Håper på kaffegjester innimellom og da er det greit å ha det koselig. Jeg har vært på mitt første avdelingsmøte med særdeles kjekke kolleger. Jeg har all grunn til å tro at jeg vil trives og finne meg til rette i Folkets eget Hus.

Og mens folkene i Oslo alltid er på vei noe sted så er det ikke slik for skyene. Skyene i Oslo har det stort sett ikke travelt. De skal ikke noe sted slik som skyene hjemme alltid skal. Det er foreløpig en av de fineste tingene så langt. Wish me luck.

Dette innlegget ble publisert i Generelt, Uncategorized og merket med , . Bokmerk permalenken.

5 svar til Ny i Oslo

  1. Ane Kooyman sier:

    Gudd løkk jentå ^_^ komme garantert på besøk! 😉

  2. Mange av disse tankene gjorde jeg meg da jeg hadde min første tid i Århus. Menneskene der var også alltid på vei et sted, hadde alltid en kopp kaffe i hånda, men then again; jeg var også på vei et sted. Ofte med en kopp kaffe i hånda. Så kom jeg til Oslo og oppdaget at alle hadde det enda travlere enn århusianerne, og attpåtil særdeles ofte med et grettent ansiktsuttrykk. Konklusjon: Det var et mye hyggeligere menneskestudie i Århus ettersom det er Smilenes By for en grunn. 🙂 Oslo er travelt og kaldt, men da hjelper det jo på at at du har så mange «kamerater» rundt deg 😉 Dette blir bra, det, frøken 🙂

    P.S.: Jeg pynter meg ikke for å trene på treningssenter, men det visste du 😉

    • Ja og så har jeg jo deg – og det setter jeg stor pris på 🙂 Folk burde generelt smile mer. Jeg fortsetter med det, til og med skal jeg smile til dem som ikke smiler. Kanskje det er nettopp et smil de trenger 🙂 Gleder meg til neste gang vi treffes! 🙂

  3. Tilbaketråkk: Should I stay or should I go? | Sunniva Roumimper

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s