Om å beskytte seg selv og ta vare på andre

Det er triste og tunge dager. Nå er det seks dager siden hendelsen på Utøya. Jeg – som har opplevd dette som utenforstående – sitter igjen med hundrevis av inntrykk. Riktignok kom alle jeg kjenner seg fra det hele med livet i behold. Likevel gjør det noe med meg å høre alle historiene og se alle bildene. Inntrykkene er fylt av sorg, sterke opplevelser, sinne, spørsmål, samhold og mange andre sterke følelser. Når jeg, som har en viss avstand til det, er i stand til å bli så opprørt bilr det vanskelig å forstå hvor tungt det må være for dem som er hardest rammet.

Det er sjelden jeg gråter meg gjennom Dagsrevyen fra begynnelse til slutt. Jeg er ikke vant med å ta inn så mange vonde opplevelser på en gang. Bildene, ordene, stemmene, ansiktsuttrykkene, blomstene, lysene, pressekonferansene – alt lagres og blir en del av meg – og dere. Ikke har jeg greid å la være å følge med heller. Jeg har engasjert meg på facebook med statuser og bilder, lest hver eneste nettavis, sett hver eneste pressekonferanse og sett alle nyhetene. Helt ukritisk de første dagene – av ren nysgjerrighet, frustrasjon, manglende forståelse for det som har skjedd, oppgithet, sorg og sinne. Videre deltok jeg i fakkeltog og minnemarkering i Stavanger sentrum. Det var så vakkert at det var til å gråte av. Så stille, så ydmykt, så sorgtungt. Aldri før har så mange mennesker vært samlet i sentrum for hverandre og med hverandre. Køkulturen var helt vanvittig. Ingen dyttet, ingen trengte å presse seg fram. Ingen skulle noen steder.

Etter minnemarkeringen bar det hjemover for å lese flere nyheter og se dagsrevyen. Jeg begynte å sove dårligere enn jeg allerede gjorde. Jeg hadde ingen matlyst. Jeg har hatt klump i magen siden fredag, som også var min bursdag. Den ble meget spesiell. Jeg har ikke pratet om annet med noen jeg har truffet siden fredag. Jeg har både tatt og mottatt flere telefoner med venner og kolleger for å sjekke at alt er bra eller ikke bra. Jeg kan bare prøve å forestille meg hvor slitne folk er som er enda mer berørt av dette.

Tirsdag bestemte jeg meg for å ta en pause fra facebook etter aktiv deltakelse. Titalls arrangementer, diskusjoner om flagg, politikk og støtteerklæringer florerte på det digitale samlingspunktet. Jeg ble så uvel av bildene i nyhetene at jeg ikke maktet å følge med mer. Metningspunktet var nådd for lenge siden. Det sier seg selv at en slik hendelse ryster oss alle så til de grader at det blir Hovedtema og dagsorden i lang tid framover. Vi er sammen om dette og sammen i sorgen. Alle hjerter har blitt berørt og noen fullstendig knust. Det er våre kamerater, våre venner og våre barn som har blitt revet bort på verst tenkelige vis. Det skulle bare mangle at vi engasjerte oss. Jeg tror likevel det er utrolig viktig å beskytte seg. Det gjør noe med oss alle inntrykkene, de setter spor. For å beskytte meg selv har jeg deaktivert fb for en periode og gitt meg selv nyhets-forbud i noen dager. I helgen skal jeg til min bestemor som er ufattelig glad for at jeg ikke har flyttet til Oslo. Jeg skal klemme henne godt og ta vare på henne og min bestefar i helgen. Jeg håper folk tar seg tid til å gjøre andre ting, om det så er å gå en tur med en venn. Treffe mennesker. Vær sammen med dem du er glad i.

Alle skal hjem til sitt etter hvert, og inntrykkene og opplevelsene er med oss. Noen er sammen med familie eller venner, andre alene. En eller annen gang skal hver enkelt være for seg selv og inntrykkene av en uvirkelig hendelse er fremdeles med. Det er ingen som vet hvordan reaksjonene vil være på sikt. De som er hardest rammet må snakke med noen om dette. Det blir annerledes etter hvert når minnemarkeringer og felles samlinger er over, når media begynner å skrive om andre ting. Dere må passe på så dere ikke blir alene om sorgen. Det finnes en hverdag og et liv etter dette. Jeg håper alle som føler behovet har mot til å finne noen å prate med som ikke nødvendigvis er en del av denne hverdagen. En utenforstående. Det finnes gode psykologer, prester, helsesøstre, leger, kliniske sosionomer og så videre. Bruk dem – ikke bli sittende alene med dette. Det er utrolig viktig at hver og en tar sin egen mentale helse på alvor etter noe slikt. Jeg er glad i dere kamerater og håper dere tar vare på dere selv og de andre.

Dette innlegget ble publisert i Generelt og merket med . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s