Spillet


Jeg vrir de siste dråpene av filla – som er meg
De suges opp
av støvet foran føttene dine.
Jeg forlater deg som et tomt skall
–  et fyrstikkmenneske
Stavrer avgårde i en sky av støv.

Jeg er tom.
Jeg er tørr.
Jeg er død
Et ikke-menneske

Hva i helvete skal jeg tiltrekke deg med nå?
Jeg har ingen kort på hånd
Som taperen av monopol
Går i minus for hvert steg jeg tar

Jeg sier stopp.
Jeg avslutter spillet.
Beholder det siste kortet
Kaster ikke den siste terningen

Forpulte casino…
Det eneste som er større enn håpet om å vinne er
den overdøvende realiteten i at taperen skapes i det jeg presser krona på
Den Enarmede Banditt.
Å velge håpet er å velge fortapelsen.
Håpet som leder til selvutslettelse.
Håpet som fratar meg valget om å leve.
Jeg velger bort håpet,
Gir faen i deg
Valget er tatt, og
Valget er livet…

Dette innlegget ble publisert i Dikt og merket med . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s