September

Ingenting er sikkert, men jeg tror alt er mulig. Det tviler jeg ikke på. Men mange gjør kanskje det. Jeg kan simpelthen ikke tvile på det, fordi dette er min tro. En uforklarlig tro. En plass må jeg nemlig stå, rent holdningsmessig. Tvil. Å være i tvil om hva som er mulig eller ikke mulig, sikkert eller ikke sikkert, hva en vil eller ikke vil, er riktignok ubehagelig. Men å tillate seg å være skråsikker vedrørende livet og dets fenomener, påstår jeg vågelig at grenser mot det latterlige. Eller kanskje det meningsløse. Ingenting er sikkert. Nada. Likevel kan man være sikker på ideene i seg selv. Ideene og drømmene om hva som lar seg gjennomføre. De eksisterer i kraft av personen som har dem. Et slags håp, eller en slags tro (?) på hvor langt man kan komme. Hvilke mål en kan nå. Hvilke planer en ønsker å gjennomføre. Ønsker fordi en plan aldri kan gjennomføres med fullstendig sikkerhet. Denne troen. Jeg snakker ikke om en tro i religiøs forstand. Heller en tro på egne verdier, personlige evner og mennesket i seg selv. 

»Vi har bare dette livet.» 
Mine ører faller av i forskrekkelse….!

Bare? Kan man kalle dette altet, dette vidunderlige, finurlige, forunderlige, vanskelige, spennende som vedrører livet for «bare«? Nei! Tenke seg til. Faktum forholder seg slik, at det hele koker ned til å leve dette privilegiet vi får ta del i. Dette livet. Tørre å leve det. Tørre å utfordre seg selv, møte seg selv i døra og undre seg; Hva er det som er viktig for meg når alt kommer til alt? Når jeg ligger der og skal dø (ja, for vi skal alle dø, til dere som fremdeles er i fornektelse av dette faktum). Hva er det jeg vil huske som verdifulltfor meg? Det forholder seg nemlig slik. Ingen andre kommer til å fortelle deg, når du står der konfrontert med Døden, hva som var viktig for deg i ditt liv. Det går nemlig ikke bra. Det går dårlig om du oppdager verdiene – det som betydde noe – det som burde ha betydd noe, har passert deg da du var levende. Halvdød og deprimert.

«Det går bra til slutt», sier noen. Jeg sier heller at det kan gå bra til slutt. Ellers går det simpelthen bare over. Resten av verden vil knapt legge merke til det. Det som foregår på innsiden av deg. Ditt hode, din kropp, dine tanker. Du er ikke transparent. Det er heller ikke verden.

Livet er ditt. Så se til å at du har det i egne hender.

Dette innlegget ble publisert i Månedens filosof. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s