Kitty Kielland – skarp i kantene og bløt i midten

«Man skal jo miste alt på jorden, og den som haver, han skal gives, men den som ikke haver han skal sogar fratages det han haver. Dette er motto over enhver, som lever sitt liv ugift og dog har et menneskehjerte.»

Kitty Kielland i et brev

En radikal kvinne

Christine Lange Kielland (1843 – 1914) var en kvinne av 1800-tallet. Bedre kjent er hun nok som Kitty Kielland, og søster av Stavanger-forfatteren Alexander Kielland. Stavanger var småby på den tiden da de to vokste opp i huset ved Bredevandet. De var en del av den øverste eliten i byen – omgitt av materiell velstand. Hun levde i en tid hvor hun som kvinne hadde forventninger om ekteskap og fødsler rettet mot seg. Men Kitty giftet seg aldri, og hun fikk heller ingen barn. Kitty var radikal for sin samtid, og hun forlot Stavanger allerede i 20-årene, noe som var svært uvanlig for en kvinne den gang. Hun reiste til Karlsruhe i Tyskland, hvor hun var elev under professor Hans Gude. Det var malerinne hun ville bli.

Det var ikke et særlig populært yrkesvalg sett fra familiens side, spesielt hennes far, Jens Zetlitz Kielland. Han trodde ikke hun var dyktig nok til å kunne komme noen vei med kunsten. Han engstet seg over hvordan det ville gå med henne. Til tross for motstanden hun møtte – det var kunsten som var hennes store lidenskap gjennom livet. Det var først når hun ble eldre at familien hennes forstod hvilken begavelse hun hadde. Hun markerte seg som den første store kvinnelige landskapsmaleren i Norge. Kvinnelige kunstmalere holdt seg unna landskapsmotiver og malte det som på den tiden ble ansett som passende motivgrupper for kvinner – portretter, blomsterbilder og interiør. Kittys storslåtte malerier av Jærlandskapet bryter fullstendig med denne tradisjonen.

Kitty og kvinnekampen

Hvorfor Kitty aldri giftet seg får vi aldri vite. Kanskje var hun seg selv nok, kanskje ble kunsten altoppslukende eller kanskje hun aldri traff den rette. Kanskje var det hennes måte å markere sin selvstendighet og sin selvbestemmelsesrett til tross for at hun var kvinne. I 1884 signerte hun på invitasjonslisten til Norsk Kvinnesakforening og herifra tar hun plass på barrikadene i kvinnekampen. Kitty engasjerer seg i debatter og møter, og i 1885 får hun et innlegg på trykk i Luthersk Ugeskrift hvor hun svarer på en artikkel skrevet av Heuch og Færden; to teologer som mener at kvinnefrigjøringen både skader samfunnet og går imot kristendommen. Det krever en modig og sterk kvinne for å gå imot to herrer på en offentlig arena sent 1800-tallet. I innlegget belyser hun de viktigste sakene i sin kamp, og er uredd i sine krav om et kvinnesyn hvor likeverd og likestilling er rådende. I et brev sendt til Jonas og Thomasine Lie, som på daværende tidspunkt bodde i Paris, skriver hun at hun vil bli forskrekket om innlegget kommer på trykk, og innrømmer at hun anser seg selv som modig. I sitt arbeid for kvinnesaken er hun spesielt opptatt av kvinner som befinner seg i samme posisjon som henne selv – ugifte og barnløse kvinner som velger å gå sine egne veier.

Den gang Garborg ville ha revolver

Kitty levde store deler av livet sitt i Paris. Her bodde hun sammen med malerinnen Harriet Backer. De to traff hverandre i München etter at Kitty hadde vært i Karlsruhe og ble svært nære venner, og sammenlignet sin tilhørighet til hverandre på som et firma på lik linje med «Steen og Strøm». En gang fikk de besøk av Arne Garborg i Paris. Han skulle oppholde seg der og arbeidet med manuskriptet «Mannfolk». Kitty og Harriet tok seg av Garborg i Paris, og de tre var ofte å se sammen på kafé. I en av Garborgs skildringer finnes en episode fra reisen til Paris. Han skriver at han følte seg utrygg om nettene på det rimelige pensjonatet han bodde på. Han ville skaffe seg en revolver. De tre fant fram til en våpensmed etter Garborgs ønske. Hans mangel på kunnskap om revolvere var vanskelig å skjule, og han skriver i skildringen sin at: «Det kunne nok ikkje nytta aa gjera seg klokare enn ein var; desse kvinnfolki vert so vise no, at det snart vil vera uraad for eit mannfolk aa vera til.» Kitty og Garborg trivdes nesten for godt i hverandres selskap, sies det, og hun snakket alltid godt om ham. Ryktene gikk om de to, etter at de ble sett sammen også i Kristiania ved flere anledninger. Ingen av dem brydde seg noe særlig om hva som ble sagt, og i et brev til Kitty skriver Garborg: «(…) fortsat Forundring for det kjære Kristiania, som ikke kan begribe hvad et mannfolk og et kvindfolk kan ha at snakke om, naar det ikke er om Giftermaal.» Det ble med vennskap mellom de to, og til sitt bryllup med Hulda får Garborg med seg 1500 kroner av Kitty, som den gang var mye penger. Kittys følelser gikk dypere enn Garborg skjønte før hun i et brev skriver at «Det er somme ting, jeg ønskede annerledes, men alt i alt saa tror jeg, det er godt som det er.» Hulda Garborg forstod også at det var følelser innblandet. I ettertid skal hun ha skrevet om sin mann og Kitty: «Det var ikke greit for G. å skrive til henne i den tidi. Lite skal han nemne meg og guten, ho ‘tålte ikkje det’. Stakkars Kitty! Mot min vilje vart eg visst den som gjorde henne mest vondt i livet.» De vonde tankene avtar med tiden, men blir også kilde til hennes drivkraft og inspirasjon både som kunstner og forkjemper i kvinnesaken.

Den hengivne broren

Kitty hadde noen få nære forhold i sitt liv. Et av de mest betydelige var forholdet til sin bror. Alexander Kielland var ikke den eneste i Kiellandfamilien som hadde interesse for skriving og litteratur. Hans søster sendte ham utkast av novellene hun selv hadde skrevet, og han kommenterte:

«Kjære Søster! Jeg finder din Skitse saa fortræffelig, at jeg vil gjennemgaa den strængt som et Udkast af mig selv, som jeg var meget fornøiet med.»

Alexander Kielland filosoferer over livet sammen med sin søster per brev, selv om hun ikke er tilstede. Han forteller henne om problemene han har, hva han tenker og mener om alt mellom himmel og jord, mellom fødsel og død. Kitty besvarte sjelden innholdet i brev hun mottok. Hun tok til pennen når humøret tilsia det, og fikk hun brev var det ikke annet enn et påskudd for å skrive et nytt. Om dette var til irritasjon eller ei, kommer ikke fram av Alexander Kiellands brev. I det minste har han ofret det en tanke, og i et brev skriver han: «(..) takk for din Lap«, før han fortsetter. Brevene de utvekslet utelater ingen tvil om at de to hadde et nært forhold. Selv om de over lange perioder bodde langt fra hverandre beholdt de kontakten.

«Kjære Søster! du kan ikke tro, hvor dit Brev var velkomment; (…) tilslut havde jeg telegraferet i dag hvis ikke dit Brev var kommet i morges; jeg haster med at besvare det,(…)forat vise, hvor jeg sætter Pris paa selv de aller ubetydeligste Efterretninger fra Eder.»

Lapp eller brev, det spilte ingen rolle for hennes eldre bror, som satte pris på henne uansett. Alexander Kielland var også opptatt av hennes kunst, og støttet henne når hun hadde det vanskelig; «(…) du skal tænke over mine Ord; og du vil maaske føle dig mindre frastødt af dem, naar du betænker, at din nuværende Utilfredshed med dig selv snarere kanske kommer fra en dunkel Fornemmelse af, at du ikke paa de rent menneskelige Feldter har gjort forsvarligt Arbeide end af en virkelig Uværdighedsfølelse ligeoverfor den elskede Kunst. Din Karakter fordrer sit Tyngdepunkt i en solid Livsphilosophi, og hvor meget du end tror at være klar over det Vigtigste, kan jeg dog ikke frigjøre mig for den Tanke, at det Gjennemgangsstadium, hvori du befinder dig, er af mere gjennemgribende Art end artistiske Anfægtelser.»

Til minne um Kitty Kielland

Kitty Kielland tok farvel med verden i oktober 1914 etter å ha tilbrakt den siste sommeren på Hognestad på Jæren. De siste dagene ligger hun i en sykeseng på Trosterud i Østre Aker. Garborg var også i begravelsen hennes. Kitty testamenterte et av sine malerier til ham, som han selv skulle velge ut. «Kongsgaardhaagen med Domkyrkja heng no paa veggen min, – eit minne um min ungdoms Stavanger og um Kitty Kielland.»

Hun etterlot seg et legat på 20 000 kroner som skulle investeres i unge kunstneres arbeides i Nationalgalleriet. Hun etterlot seg flere malerier, biter av hennes liv. Hun ble spesielt kjent for torvmyrene hun malte fra Jærlandskapet. Det er mye å si om Kitty Kielland og hennes liv. Alexander Kiellands beskrivelse av sin søster taler for seg selv: «Kitty er skarp i Kanterne men blød i Midten…»

Dette innlegget ble publisert i Artikler og merket med , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s