Hun

Hun ønsket at hun var like hvit, yndig og glitrende vakker som snøen, slik at han aldri gikk trett av å se på henne. Kjølig og tilogmed isende kald, slik at han ikke skulle ta fyr av sin glødende entusiasme og brennende kjærlighet til livet – til henne? Hun ønsket seg skjør som en eneste lilten snøkrystall, slik at han ville føle trang til å beskytte henne og se hvor liten hun var.

Alt dette som snøen var, ville hun være for ham.

Hun skulle ønske hun var like tålmodig som havet, alltid ventende, alltid bankende. Hvis han kunne se hvor lenge hun kunne vente, at hun alltid var der og at hennes hjerte alltid banket for ham ville han forstå hvor viktig hun var. Like rommelig, mystisk og dyp som havet ville hun være. Slik at han kunne dykke ned i henne, finne hennes skjulte skatter og bortgjemte hemmeligheter. Kjenne henne bedre enn noen annen. Fruktbar og forbannet farlig, slik at han ville føle trang til å befrukte henne og nesten, bare nesten, frykte henne og den kvinneligheten hun hadde ved seg. Evig, men samtidig foranderlig. Evig for ham slik at han aldri ville bekymre seg over at hun skulle bli borte, foranderlig på den måten at han kunne være trygg på sine nye ideer og at kunne dele dem med henne.

Alt dette som havet var, ville hun være for ham.

Om hun bare kunne være slik som skogen. Den rommelige trygge, lune. Slik at han kunne tømme seg fullstendig for sine bekymringer og føle seg trygg hos henne, i hennes armer, inntil hennes bryst. Myk som det grønne moseteppet som brer seg over deler av skogen. Slik at han ville føle velbehag ved å legge seg inntil henne, over henne og synke inn i henne.Sterk som de største trær, stå sødig gjennom den sterkeste storm. Slik at han kunne være trygg på at alt kunne deles, alt kunne sies, selv om det ble blest og uenighet, krangel og juling fra begge sider.

Alt dette som skogen var, ville hun være for ham.

Hun ville gitt mye for å være like interessant som bøkene. Full av kunnskap, tanker og ideer. Slik at han ville åpne henne opp, og se på henne med fasinasjon og forundring. Noen ganger vanskelig å begripe og forstå. Slik at han måtte studere henne, granske henne for å finne det han lette etter. Reflektert og innholdsrik. Slik at han ville sitte i timevis – tenke, reflektere og filosofere sammen med henne.

Alt dette som bøkene var, ville hun være for ham.

Det hendte hun fantaserte om å være som kunsten. Estetisk og formelig på utallige måter. Slik at han ville betrakte henne, fotografere henne og tegne henne slik han, og bare han kunne se henne. Kreativ og sprikende i tusenivs av fargenyanser. Slik at han kunne leke med henne, kle henne i de farger han måtte ønske, male henne slik hun framsto for ham, og bare ham.

Alt dette som kunsten er ville hun være for ham.

Hennes drøm var å være en del av hans verden, hans liv og hans hverdag.Alt som hørte med. Men han ville ikke forstå. Han ville ikke se. Han ville ikke høre.

Og hun – hun turte ikke fortelle.

Dette innlegget ble publisert i Dikt og merket med , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s