Havet

Havet

Havet er så naturlig vakkert. Så inderlig. Så kjært for mange av oss, om ikke oss alle. Selv er jeg vokst opp ved havet, og jeg har vanskelig for å se hvordan jeg skulle leve foruten. Jeg ble født i Bergen og flyttet videre til Stavanger. Jeg har også bodd på Kjerringøy, hvor havet så og si kom inn stuevinduet. Havet var en helt essensiell og naturlig del av hverdagen på dette vakre stedet i nord.

Jeg glemmer aldri alle de timene jeg tilbrakte på kaien sammen med katta. Jeg fisket og katta åt. Nede på kaia var det flere robåter tilgjengelige, noe jeg ofte benyttet meg av. Det finnes ikke stort som gir meg mer glede enn å drive avgårde i en trebåt på havet en vindstille dag. Lukten av sjø og salt, tang og tare. Lyden av småbølger som slår mot strandkaien. Tanken på alle fiskene som svømmer under båten. Nå bor jeg i Stavanger igjen. Jærstrendene har gitt meg timevis med glede av havet, og jeg er det evig takknemlig. Vi trenger ikke lete lenge før vi finner havet omtalt i dikt og musikk. Vakre ord og metaforer knyttet til den endeløse kjærlighet til det store favnende havet. Havet som alltid er der, som alltid vil ta imot. Havet som er så vakkert at det kan gi en overveldende følelse av å miste pusten i noen sekunder mens man står der lamslått av beundring. En av de vakreste skildringene av havet finner vi på første side i Alexander L. Kiellands bok «Garman & Worse». Den går slik;

Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger som bebor jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant at havet er troløst; for det har aldri lovet noe: uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte – det siste sunne i den syke verden.

Og mens puslingene stirrer utover, synger havet sine gamle sanger. Mange forstår det slett ikke; men aldri forstår to det på samme måte. For havet har et særskilt ord til hver især som stiller seg ansikt til ansikt med det.

Det smiler med blanke, grønne småbølger til de barbente unger som fanger krabber; det bryter i blå dønninger mot skibet og sender ut den friske, salte skumsprøyt langt inn over dekket; tunge, grå sjøer kommer veltende mot stranden, og mens trette øyne følger de lange, hvitgrå brenninger, skyller skumstripene i blanke buer henover den glatte sand. Og i den dumpe lyd, når bølgen faller sammen for siste gang, er det noe av en hemmelig forståelse; hver tenker på sitt og nikker utover – som havet var en venn, der vet det hele og gjemmer det trofast.

Det er sant som Kielland beskriver; intet er så rommelig eller tålmodig som havet. Aldri har vi vel opplevd at havet reiser seg og fordømmer, formaner eller forviser. Uansett hvem man er eller hvor man kommer fra; havet aksepterer hver og en. Ingenting er for stort for havet. Elefanter. Ingenting er for lite for havet. Små puslinger. Som oss. Oss mennesker som blir så uendelig små sett i forhold til det mektige blå. Det sørgmodige grå. Det stormfulle hvite. Når solnedgangen treffer overflaten, det romantiske gullrøde. Når månen speiler seg i havet, kan det minne om sølv. Havet kan reflektere mange farger. Aller vakrest syns jeg nok det er det når det går over til helt krystallklar blågrønt.

Havets rytmer, som et stort hjerte, lyden av bølgene som slår inn mot sanddynene, mot bergene, over rullesteinene. Det er en rytme vi finner igjen i våre hjerteslag. I vår pust. Lyden av en annens hjerte. Det er kanskje derfor havet har slik en beroligende effekt på oss. Det tar oss med tilbake til minnet om å være et lite barn som ligger tett inntil mors bryst og lytter til de trygge og forutsigbare hjerteslagene. Det er en rytme vi har lånt av naturen på evig tid. Vi har den i oss når vi går, når vi snakker, når vi sover. Når vi elsker. Bevege seg i takt med et annet menneske i duvende rytmer. Det er slik livet begynner for hver av oss. Rytmen finner vi ikke bare som en naturlig del av oss selv, men også i lyrikk og musikk. Rytmen i dikt. Dikt som omtaler havet og kjærligheten. Sanger sunget av kjærlighet til havet. Sanger sunget om kjærlighet. Av kjærlighet.

Kjærligheten og havet er nært knyttet sammen. Havet som det evige foranderlige. Havet som det evige, trofaste og bestående. Som vi kan stole på at er der, men ikke alltid hvordan. Havet og vannet som det som skaper liv slik som det også tar liv. Havet som det uforståelige og ubegripelige. Havet som noe som ikke alle forstår, fordi det snakker til oss på ulike vis.

Kjærligheten, for meg, er også alt dette. Foranderlig og evig på samme tid. Forutsigbar, men likevel så ubegripelig. Som skaperkraft for nytt liv, og med nok kraft til å blåse nytt liv i et gammelt, men samtidig i stand til å suge ut enhver livskraft i oss. Det er ingen spøk å elske. Det er heller ingen
spøk å la værei. Det har nok ikke alltid vært og er nok ikke en spøk å leve med havet.

Men hva havet er for dem der bor langs stranden, får ingen vite; for de sier ingenting. De lever hele sitt liv med ansiktet vendt mot sjøen. Havet er deres selskap, deres rådgiver, deres venn og deres fiende, deres erverv og deres kirkegård. Derfor blir forholdet uten mange ord, og blikket som stirrer utover, veksler efter den mine havet setter opp – snart fortrolig, snart halvt redd og trossigii.

For dem som har gjort det og gjør det, vil det heller ikke være noen spøk å leve foruten.

Men ta så en av disse strandboere, flytt ham langt inn i landet mellom fjellene i den yndigste dal du kan finne; gi ham den beste mat, og de bløteste senger. Han vil ikke røre din mat, ikke sove i sengene; men uten å se seg om, vil han klatre fra fjell til fjell, inntil han langt – langt ute skimter noe blått han kjenner. Da går hans hjerte opp; han stirrer mot den lille blå stripe som glitrer derute, inntil det begynner å glitre blått alt sammen; men han sier ingentingiii.


Slik som kjærligheten har havet en tiltrekningskraft som virker inn på oss. På ulike måter. Slik som havet synger kjærligheten sine gamle sanger. Mange forstår den slett ikke; men aldri forstår to den på samme måte. For kjærligheten har et særskilt ord til hver især som stiller seg ansikt til ansikt med deniv. Slik som stormen kan ta tak i havet og rokke dets bølger inn i de heftigste rytmer som finnes, kan også kjærligheten ta tak i et menneske og bevege dets hjerte inni de vakreste rytmer av dem alle. 

Det er ikke noe jeg kan si for sikkert, men kanskje hadde Kielland med seg dette i tankene da han valgte å skildre havet på denne måten. Som noe vi har vårt særskilte forhold til, som vi bare for oss selv kan forstå fullt og helt. Det vil være en umulig oppgave å skildre havet på en slik måte at en som aldri har sett det vil forstå hvor vakkert virkelig er. Det vil likeså være en umulig oppgave å prøve å forklare kjærligheten til et menneske som aldri har elsket. Det er simpelthen ikke forklarlig. Havet og kjærligheten hører begge til naturens mysterier som vi alle er en del av.

i Weihe, 1997

ii Kielland, 1880

iii ibid

iv ibid

Dette innlegget ble publisert i Generelt og merket med . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s