Småttis

pusi2

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Mantelen

I fallet
mot jorda
landar eg ikkje
men blir dradd innover.

Du skulle tatt i mot meg
men såg meg ikkje
og det er ikkje så rart
så fort eg falt forbi deg.

På vegen
mot midten
klatrar eg ikkje opp,
men fastnar.

Du skulle henta meg opp,
men rekk meg ikkje
og det er ikkje så rart
djupt inn i mantelen eg er.

Kunne eg gitt deg handa mi – ville eg gjort det.
Hadde eg funne ein stige – ville eg heisa han opp til deg.
Men det er så langt, eg maktar det ikkje og mantelen har ingen stige.

Kan du komma ned til meg?

Publisert i Dikt | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Warning! Skryteinnlegg.

Jeg har alltid syntes det er skikkelig kleint og klissete å skryte i full offentlighet av hvor god kjæreste man har. Nå tror jeg jaggu det var i rein skjær misunnelse, og det er ikke så gærnt å gjøre det når man faktisk har kjæreste. Hodestups som jeg er skal jeg også gjøre det. Dere er herved advart og sjeler som er sensitive for denslags frarådes videre lesing

Jeg mener fast bestemt at jeg har funnet den beste mannen i verden for meg. Han kunne riktignok vært noe yngre slik at vi kunne bli gamle sammen, men herregud, man kan ikke få alt. Han er en klok, varm og inkluderende person. Min desiderte favoritt.

Helt riktig. Ikke returnerbar.

Jeg ser opp til ham fordi han har verdier og holdninger så bunnsolide at selvefundamentet i begrepet solidaritet skakes av misunnelse. Jeg respekterer ham veldig for engasjementet han har og for tålmodigheten han viser ovenfor andre mennesker (også meg…), for ømheten han har for de som er svake, for dyr og alt som er skjørt. Jeg er stolt over at han står stødig og ikke er redd for hva andre mennesker mener eller sier, men at han like fullt har respekt for dem han er uenige med. Han snakker aldri nedlatende om noen, men slår hardt ned på urettferdighet og ondskap. Det beste av alt er humoren, som jo er et bevis for hans intelligens. Jeg har sjelden ledd så mye og så lenge sammen med et annet menneske. Hvor tar han det fra? Seriøsiteten og dybden han har ved seg som person forsterkes på en veldig god måte, og jeg blir aldri lei. Ikke minst er han uendelig snill og god.

Verdens beste.

 

Jeg skal ikke skryte mer (selv om jeg er veldig fan av å snakke varmt om mennesker jeger glad i). Men jeg har behov for å si at jeg er takknemlig. Jeg er utrolig heldig som får være sammen med dette mennesket, og for at han vil dele hverdagen sin med meg. Tanker og meninger, ideer og vitser. Jeg håper alle som ikke har det får seg en kjæreste – det er så utrolig verdt det, tross at man blir utfordret og møter seg selv i døra noen ganger. Å være uten jobb og leilighet har vært tungt. Men det hadde vært tusen ganger verre å være uten den fantastiske kjæresten min.

 

Hadde noen sagt til meg for et år siden at jeg i desember 2012 skulle være samboer med Geir, ha kjøpt leilighet på Nesodden, fått meg verdens peneste katt og i tillegg jobb i Fellesorganisasjonen, så hadde jeg nok ikke trodd dem. Men slik står det altså til. Skal ikke la grådigheta ta meg, men kanskje jeg burde tippe lotto til helga?  🙂

Utsikt fra terrassen på Nesodden 🙂

 

Publisert i Uncategorized | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Boligsviket

Jeg er på jakt etter leilighet. En som jeg kan kjøpe. Jeg har selvfølgelig en begrensning når det kommer til pris, noe som skaper en ekstra utfordring. Heldigvis har jeg fleksibel og snill bank og et lager av tålamod. Og midlertidig tak over hodet. Selv om det er stress kjenner jeg meg heldig som i det hele tatt har mulighet til å kjøpe. Også til tross for at jeg kanskje i ytterste nød må kjøpe hybel med sofa på kjøkkenet i stua til to millioner. Det får stå til.

Det er trist å være vitne til det hele. I hvert fall deler av det. Det ligger en grunnleggende urettferdighet og koker fra første visning til siste bud er lagt inn. Grünerløkka har blitt helt hysterisk. Jeg har nesten sluttet å gå på visninger der. Det må være et mareritt å være en av dem som skal stå på egne ben. Det er dem som blir skvisa. De (også meg) har en grense for hvor høyt de kan by. Dersom prisantydning hadde betydd noe som helst ville dette ikke vært noen sak. Problemet  er foreldre. Foreldre uten penger på sin måte, fordi barna må ordne egenkapital selv. Det største problemet er foreldre med penger. De som ikke bryr seg så mye om at andres barn på visningen ikke kan gå over prisantydning. De som kan legge på 200 000 uten å kjenne det på annet enn tastetrykket når de legger inn sitt siste bud. Budet som ødelegger for alle førstegangskjøpere uten foreldre med penger. Det er umåtelig trist og veldig veldig urettferdig. 15 % egenkapital. Og hvis dere tror det bare er å gå etter et mindre sted å bo, så er dette dessverre ikke så enkelt. De minste leilighetene går til samme pris som de store (de som førstegangskjøperne ikke har råd til uansett). Et annet problem er at meglerne utvider populære områder ved å kalle upopulære områder for noe annet. Tøyen for eksempel. Når det skal være visning på Tøyen heter det Grünerløkka. Det betyr at de som hadde tenkt å bo på løkka, men som ikke har råd og må se seg om etter leilighet på Tøyen, er like langt. De må til Kampen for å finne noenlunde stabilitet. Og til og med der er det vanskelig.

Et annet problem er bolighaiene. De er kanskje de verste for de bryr seg så vanvittig lite om andre mennesker. De er ikke der på vegne av sine egne barn, eller noen som helst andre enn seg selv.

For et par dager siden var vi vitne til en stygg og åpenlys kynisme på høylys dag. Det var på en visning på Carl Berner hvorpå en middelaldrende herre ikke anstrengte seg en millimeter for å skjule at han samlet på utleieobjekter. Det eneste han var opptatt av var hvor mange studenter han kunne stappe inn i den lille leiligheten og hvor mye han kunne suge ut av hver av dem. Megleren ble noe sjokkert av alle spørsmålene til bolighaien, og svarte som seg hør og bør at slike spørsmål fikk han finne noen andre til å svare på. Han signerte selvfølgelig med tittel, advokat av yrke. Ikke at det er noe gærnt med advokater altså, men jeg har leid hos en selv og det er ikke så veldig enkelt dersom uhellet er ute.

I går gikk en bitteliten leilighet på Grünerløkka til 2 700 000. Et lite knøtt. Nærmere en million over prisantydning. Samtidig gikk en relativt flott og stor leilighet til samme pris på Torshov. Hvorfor kan ikke de som har råd til å kjøpe leilighet til 2 700 000 – kjøpe en av dem som faktisk skal koste det? Hvorfor kan ikke små leiligheter til 1 750 000 forbeholdes førstegangskjøpere uten foreldre? Hvorfor skal vi la noe så viktig overlates til krefter som er tuftet på alt annet enn solidaritet? Jeg er ikke nødvendigvis for  regulering av alle mulige saker, men akkurat dette ønsker jeg meg regulert. Alt annet vil være et svik.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Om å dø i sin egen drit

Det er mye vi kan skryte av i Nroge i dag. Vi har flere gode grunner til å være stolte og glade og lykkelige. Vi skal takke våre foreldre, besteforeldre og oldeforeldre – som har bygget velferdsstaten, og vi skal takke Gud eller tilfeldighetene for at vi har vunnet i lotteriet og fått norsk pass.

Men det er noen områder vi har en lang vei å gå før vi kan rette oss opp i ryggen og snakke høyt om det. Jeg kunne snakket generelt, men nå vil jeg rette fokus spesielt mot et område som engasjerer meg: dyrevelferd.

Dyrenes velferd i Norge tas for det meste hånd om av frivillige organisasjoner. Vi har lover og regler for ivaretakelse av dyr og brudd på disse straffes med bøter og fengsel dersom det er alvorlig nok. I VG i dag leser jeg om en katt som har dødd i sin egen drit i en kjeller. Den har måttet lage seg sti gjennom støv, aviser og ekskrementer. Antagelig har den aldri sett dagens lys. Det må ha luktet langt utenfor døra til eieren. Den eneste grunnen til at politiet oppsøker stedet er fordi mannen er anmeldt av skattefuten. Hvorfor er det ingen som sier fra? Dersom noen sier i fra –hvorfor blir ingenting gjort? Hvorfor har vi ikke et eget dyrepoliti i Norge? Bryr vi oss så lite om våre firbeinte venner som vi egenhendig anskaffer oss?

På de internasjonale TV-kanalene National Geographics, Discovery Channel og Animal Planet kan man følge med dyrepolitiet i ulike land, blant andre Sør-Afrika og Amerika.
Det er ganske inspirerende og engasjerende. Tenk på det – et eget dyrepoliti. Uniformerte mennesker som passer på at menneskene er snille de pelskledde vennene. Og dersom de oppdager alvorlige brudd på regler kan eier arresteres på stedet og dyrene kan tas med til en dyreklinikk. Her blir dyrene ivaretatt av vetrinærer og omplassert dersom de ikke kan returneres til sine eiere. Jeg vet vi har politi og mattilsyn i Norge også, men de er ikke i nærheten av å gjøre nok.

Det er altså mattilsynet som skal passe på at dyrenes velferd er ivaretatt i Norge. På mattilsynets hjemmeside står det følgende under fanen ”dyrevelferd”:

Enhver som har grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling  
eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell, skal snarest mulig varsle Mattilsynet eller politiet. Det fastslår dyrevelferdsloven.

Videre står det at:

Gjelder meldingen din et akutt sykt dyr eller et skadet dyr, kontakt kommunens veterinærvakt.

Høres enkelt ut? Det er ikke det. Det kommer ingen og hjelper til, noe som betyr at man må ha bil, og man må kanskje betale for det. Dyret må dessuten ha en eier. Dersom det ikke har en eier får ikke dyret hjelp. Forstå det den som kan.  Det man må gjøre når man finner et eierløst og skadet dyr er å ringe politiet.

Gjelder meldingen din et eierløst eller påkjørt dyr eller en løs hund, kontakt politiet på telefon 02800.

Det hadde jo vært greit det, dersom bare politiet hadde kommet når man ringer.

Jeg har ringt til politiet flere ganger når jeg har funnet skadede dyr, eller vært bekymret for en hund eller katt i nabolaget. Hvis man tror at de gjør noe med det, så er det altså feil.  De gjør i n g e n t i n g. Takk til snille dyrleger som stiller opp midt på natta for å hjepe, og som trosser noen byråkratiske regler til det beste for dyret.

NOAH er en av organisasjonene for dyrs rettigheter som krever eget dyrepoliti. Jeg kunne ikke vært mer enig. Vi trenger å legge ansvaret for dyrs velferd under en egen enhet som har større vernefokus. Sånn må det bli. Dyr har ingen stemme, så noen må være det for dem. Ingen levende vesner, hverken mennesker eller dyr, fortjener å dø i sin egen drit. Vil DU ha dyrepoliti? Signér kampanjen her.

Publisert i Dyrevern, Politikk, Uncategorized | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

We’ll see

–       fortid, nåtid, framtid og menneskene i tiden.

Hva er det som gjør at vi er tilfreds med livet? Hva er det som gjør at vi ikke er det? Er det for mye av noe? For lite? Noe, eller noen som mangler? Hva gir mening? Hva er viktig og ikke viktig? Hva skjer med oss i møte med en krise, en endring?

For å finne ut hva som spiller en rolle i ens liv, eller ens tilværelse om du vil, må vi finne ut hva som gjør at helheten er eller ikke er som den bør være. Vi er regissørene i våre egne liv. Det betyr at det er oss selv som bestemmer hvordan vi vil at stykket skal være. Livet. Teateret. Hvis det er noe som mangler, ja, så får vi sørge for å få det på plass. Finnes det ikke her, nei, så finnes det kanskje der.

Rebekka Bakken synger at:»Life can not be found in others hands, before you know you’ll never understand». For meg betyr ikke dette at man ikke skal lete etter lykken sammen med andre, men at vi har ansvar for å ta livet i egne hender. Ikke alt, men mye er opp til hver enkelt regissør. Vi kan ikke la noen andre vær ressigører i vårt eget liv. Vi kan ikke bare søke lykken gjennom andre.

Noen ganger er det noe på scenen som mangler. Noe som skaper stemning – en del av rammen rundt oppsettet. Det spiller en rolle det også. Det utvendige, det som omringer oss, og som blir en del av oss – eksteriøret. Noen trenger musikk for å at livet skal være komplett. Musikken spiller en rolle, for seg selv og sammen med hovedrolleinnehaveren. Andre tilfører livets scenografi mer uheldig eksteriør eller interiør. Rus for eksempel. Et enormt alkoholkonsum. Det kan få negative konsekvenser for den det gjelder og for resten av rolletakerne i livet til hovedpersonen (og vi er alle hovedpersoner). Noen blir kanskje rammet av en sykdom eller en ulykke som begrenser mulighetene i lengre eller kortere perioder. Scenen forandrer seg, teateret – livet – blir et annet.

Ting får mening fordi vi tillegger dem mening. Det gjelder også for aktiviteter og mennesker. En rolleinnehaver i et hvert teaterstykke tillegges en rolle med mening, og kan være viktig for å forstå en annens rolle. Noen ganger spiller to personer hovedrollene i hverandres liv. Andre ganger spiller en person hovedrollen for en annen, men opplevelsen av denne rollen er hverken lik eller gjengjeldt. Slikt blir det ubalanse av. Det kan skape store forviklinger og vonde følelser. Likevel er det som Rebekka synger. Vi er selv ansvarlige for mye av innholdet i eget liv.

En person som spiller en viktig rolle i et annet menneskes liv, kan forårsake smerte, lidelse, og kanskje til og med død. Det er ekstremt lett å gjøre stor forskjell når en spiller en viktig rolle i et annet menneskes liv i negativ så vel som positiv forstand. Vi er forskjellige både inni og utenpå, og det varierer veldig hvor mottagelige vi er for påvirkning.

Jeg liker å tro at enhver blir svak (eller sterk?) for noen som er viktige for en (Laleh synger: I’m a strong woman, but sometimes I’m weak for you – det er vakkert). Vi lar oss påvirke, fordi det betyr noe for oss. Vi tillegger et annet menneske mening.  Jo større mening, desto større grad av påvirkning. Positiv påvirkning i form av trygghet, vekst, tilfredsstillelse, mening i tilværelsen, syn på livet. Selvsagt har hver enkelt et fundament av alt dette som er bygget opp over tid, og deler av det kan være vanskelig å rokke ved. Noen er grunnleggende positive til livet – uavhengig av andre. Det betyr ikke at han eller hun ikke kan ha det vondt, men det er kanskje lettere å ha det vondt dersom man er grunnleggende optimistisk. I motsatt fall vil en pessimist antagelig ikke tåle motgang like godt.

Noe av det mest smertefulle vi kan oppleve er når en person som betyr mye for oss, og som har hatt positiv påvirkning, snur 180 grader og får en negativ påvirkning. Denne påvirkningen i negativ forstand kan komme direkte gjennom handling eller over tid med bakgrunn i endring av perspektiver på livet, endring av mål, ulike meninger, ulike posisjoner, ulik alder, ulik holdning, endring i følelser og så videre. Det kan komme av alt mulig. Men noe eller noen ble forandret.

Jeg vil til venstre, og du vil til høyre, men jeg skal følge deg et ganske godt stykke fordi det er en stund til veien deler seg. Men når vi kommer dit, så vet du at veien deler seg. Eller du vet det ikke. Men så kan det hende at veien ikke deler seg. Den går heller ikke rett fram. Den slynger seg inn og over i hverandre. Lager knute. Hva skjedde? Skulle ikke du..? Venstre? Eller var det høyre?

Så setter man i gang med uendelige forsøk på å knytte opp veiknuten for å kunne finne tilbake til den veien en egentlig hadde peilt seg ut. Noen ganger treffer man noen langs veien som gjør det umulig å ikke skifte retning. Noen tåler at veien går over i andre spor. Nye spor. Uventede spor. Andre tåler det ikke, og leter desperat etter andre utveier for å finne tilbake. Det mest smertefulle er å ville gå en vei sammen med et menneske som ikke lenger vil gå sammen med deg.

Emosjonell smerte er ofte et resultat av ubalanse i livet. Enten det er forårsaket av en selv eller påført av andre, enten det er tilsiktet eller ei. Det er en vanskelig smerte å forholde seg til, fordi den skiller seg ut fra annen smerte. Det er ikke det samme å ha vondt i en tå, fordi man har slått seg. Det er en ubehagelig smerte som beveger seg, og som ikke går bort uten at vi handler. Sorg er en prosess, og en hver prosess innebærer en eller annen form for handling, og handling er det eneste som kan forhindre eller fremme prosessen.

Farlig smerte

Jeg fikk bekreftet min mistanke om at man faktisk kan dø av hjertesorg på forskning.no for en tid tilbake. Kroppen reagerer like negativt på psykisk/emosjonell smerte som på fysisk smerte, og tar likeså skade av det. Selv om det skjer sjelden, er det slik at hjertesorg kan føre til økt stress som setter graverende spor i kroppen og som i verste fall kan framprovosere en ulykke eller et slag. Vi vet alle at både ulykker og slag kan være dødelig. Ergo, man kan dø av et knust hjerte – sjelden, men sant. Denne typen emosjonelt stress framkalles stort sett av å miste noen som står oss nær. En tapsfølelse er ikke avhengig av at en har en grav å gå til. Det kan simpelthen innebære at ens partner ikke elsker en lenger. Eller at en måtte omplassere hunden sin på grunn av akutt allergi. Mennesker blir også nært knyttet til et arbeidssted en har hatt over lengre tid. Alt avhengig av hvilken mening en tilegnet det. Skal vi la være å forlate et annet menneske – et menneske vi ikke lenger har følelser for fordi vi er redde for hva som kan skje med ham eller henne? Skal vi sette vårt eget liv på hold av hensyn til en annen? Gå en annen vei enn det vi vil fordi det er forventet av oss?

Som regissører i egne liv, er det opp til oss selv å tillegge grad av mening. Jeg leste en annen bok om temaet hvor en dame forteller at hun opplevde sorgen over sin avdøde mann, lettere enn sorgen over at den nye mannen forlot henne for en yngre dame. «Det hadde vært lettere å ha en grav å gå til». Det er selvsagt ikke dermed sagt at man ønsker den andre til døden, men at sviket og tapet av verdighet representerer en større smerte forårsaket av en annens valg og handlinger. «Den andres mening og følelser for meg er så viktig at når disse er negative så raser hele mitt selvbilde». Det er i grunnen ganske trist. Hvilken makt vi lar andre ha over oss til tider. Juntaen.

«I can mend your broken heart», sier Paul McKenna i tittelen på sin bok om hvordan takle kjærlighetssorg. Han er en av verdens mest kjente hypnotisører, og i hans bok finnes flere teknikker for å komme seg videre i livet, lette prosessen. Han beskriver episoder hvor han sier til folk at; «You can really leave this behind», og hvor reaksjonen til den lidende er å trekke seg sammen, rynke på nesen, legge armene i kors og en rekke andre motarbeidende og lite tillitsfulle reaksjoner. Forståelig nok. Det er ekstremt fryktinngytende å fortsette livet uten en annens hovedrolle i ens tiltenkte framtid. Hadde jeg en backupplan? Nei. De fleste har selvsagt ikke det. Ikke når de vet hvordan livet skal bli. Eller tror de vet. Hva skal man med en plan B? En annen vei er jo utenkelig. Den eneste veien som betyr noe (les: som jeg har valgt å tillegge mening) er eneste alternativ.

Når denne planen blir uaktuell for den andre, veiene simpelten passer ikke lenger, blir det pause i stykket på grunn av tekniske og praktiske problemer. Den gode McKenna har mange gode poenger i sin bok, som for øvrig understøttes av rapporten fra BBC publisert på forskning.no; Det handler om å komme ut av vante tankemønstre, som på grunn av endring blir uheldige – ja til og med direkte skadelige. Hvis vi vet at noe er farlig, så holder vi oss unna. På samme måte bør vi unngå sosiale relasjoner som er skadelige. Man kan faktisk dø av det. Stryke med. Bli rammet av stressrelaterte kroniske plager og sykdommer.

Alt dette er likevel ikke nok til å skremme folk til å holde seg vekke fra tenkemåter og mennesker som er uheldige for en. Livet med alle sine roller, dobbeltroller og komplekse relasjoner er ikke så enkelt. Vi romantiserer lidelse. Vi liker å ha det litt kjipt. Eller direkte forjævlig av og til. Ja, det tror jeg. «Jeg vil aldri elske noen andre enn han eller henne». «Det finnes ikke noen andre for meg». Men; Vi er ikke synske. Vi eier ikke framtiden, ei heller våre følelsers framtid, eller de menneskene vi kommer til å treffe langs veien. Vi simpelthen aner ikke hva vi har i vente. Det er en umulighet.

We’ll see

Det finnes en zen-historie som sier noe om dette:

There is a Taoist story of an old farmer who had worked his crops for many years. One day his horse ran away. Upon hearing the news, his neighbors came to visit.

«Such bad luck,» they said sympathetically.

«We’ll see,» the farmer replied.

The next morning the horse returned, bringing with it three other wild horses.

«How wonderful,» the neighbors exclaimed.

«We’ll see,» replied the old man.

The following day, his son tried to ride one of the untamed horses, was thrown, and broke his leg. The neighbors again came to offer their sympathy on his misfortune.

«We’ll see,» answered the farmer.

The day after, military officials came to the village to draft young men into the army. Seeing that the son’s leg was broken, they passed him by. The neighbors congratulated the farmer on how well things had turned out.

«We’ll see» said the farmer.

Slik er det. Vi får se. Det positive kan lede med seg noe negativt på samme måte som det negative kan lede med seg noe positivt. Dette er grobunn for både frykt og håp. Jeg velger håpet. Ikke bare på egne vegner, men for menneskeheten. Hvis vi ikke hadde hatt evnen til å komme oss etter et tap, ikke hatt evnen til å takle livets nedoverbakker, så hadde nemlig hele menneskeheten ligget og veltet seg i sine egne tårer. Hele gjengen hadde dødd av ulykke eller slag som følge av hjertesorg og tap. Vi hadde rett og slett blitt utryddet (hvis vi på dette punktet kan se bort i fra kynismen, som i en romantikers verden ikke eksisterer før et visst antall ekstreme krenkelser har funnet sted). Så, det faktum at vi fremdeles er her, tyder på at det finnes håp for sarte sjeler. For alle sjeler faktisk. Livet er opp og livet er ned, livet er uforutsigbart og trygt, skummelt og håpefullt. Få det levd.

Publisert i Generelt | Merket med , , | 2 kommentarer

Alle alle tankene, alle tårene og alle besteforeldrene.

Millioner av regndråper på tusenvis av paraplyer. 40 000 mennesker. Stille tårer nedover menneskers kinn. Unge, myke barnekinn. Modige tårer forsvinner i skjeggete mannekinn. Renner langs furene i ansiktet til en gammel. Furer som er spor av levd liv. Sorger og gleder meislet i et ansikt. Blir man eldre av sorg? Jeg tror.

Jeg tror det har blitt felt flere tårer for ofrene den 22. juli 2011 enn det var dråper på paraplyer i går. Det er håp i alle dråpene, alle tårene, i sangen og i samholdet. Hender som holder hverandre. Hjerter som holdes i hverandres ømhet og medfølelse.

Jeg ser barn og foreldre. Søsken og kollegaer. Kjærester og ektepar. Besteforeldre. Jegtenker på besteforeldrene. En gammel mann bærer skinnjakke, bærer en rose, bærer helt åpenbart en sorg. Rødkantete øyne. Han ser på meg, holder blikket, smiler sørgmodig til meg. Jeg blir ydmyk i det ordløse møtet med den gamle.

Har kanskje lidd et tap som følge av massakrene 22.juli? Jeg lurer på om han har mistet noen den dagen. Et barnebarn. Et kjært og nært? Kanskje en gutt som besøkte ham og holdt ham med selskap? Aldri ofte nok, selvfølgelig, men i blant og nok til å være merr enn glad i. Gleden over å se en av sine egne vokse til, bli interessert i verden, få seg en kjæreste kanskje. Nyfikent. Fint. Politikk? Spennende. Sommerleir på Utøya i sommer for første gang? Verdier og holdninger som tar form. Revet bort helt uventet og plutselig. Aldri mer besøk av barnebarnet. Aldri mer.

Jeg tenker stadig på de pårørende. Føler med dem. Men i går tenkte jeg først og fremst på alle besteforeldrene. Gamle hender som bar roser. Gamle mennesker som har overlevd det meste, som også må overleve tapet av sine barnebarn. Det smerter meg så veldig. Jeg tenker på min egen bestemor, og er glad for at hun er spart for smerten det må være å miste sitt barns barn. Se sitt eget barn bære en slik sorg. Det er utenfor min rekkevidde å begripe.

Hvis hevn er å synge ”Barn av regnbuen”, så er jeg for hevn, sa Eskil Pedersen. Jeg forstår godt hva han mener, men kjærlighet og hevn har ingenting med hverandre å gjøre. Vi hevner oss ikke, vi hevder oss. Vi viser styrke og reiser oss over det vanvittige hatet og grusomhetene. Vi samler oss i flokk. Vi hører til. Jeg tror vi har kommet hit i dag blant annet fordi vi har hatt en politisk ledelse med en medmenneskelighet og en varme gitt gjennom ord og følelser. Det har vært avgjørende – tror jeg. Men holdningene og verdiene kommer fra et sted. Fra historien og menneskene i den. Derfor tror jeg også vi kan takke våre besteforeldre. Vi må ta vare på dem så lenge vi har dem – og så lenge de har oss.

Til ettertanke.

Publisert i Generelt, Uncategorized | Merket med , , , | 2 kommentarer